BOK: Gard Erik Sandbakken: Septemberkvinnen 218 sider Tiden

Jakt & fiske

Septemberkvinnen er en friluftskrim hvor alt som lever i naturen kan gå en snarlig død i møte.

Med utgangspunkt i en hytte ved et vann, går han lange turer på viddene, er innom de forskjellige vandrebuene i området, og gjør som alle andre turister og vandrere: Skriver i gjestebøkene som ligger der. Rein holder seg i det lengste unna mennsker, men kommer i dialog med en annen turgjenger gjennom disse bøkene, som bruker signaturen Frans. Rein vet ikke hvem det er og lar det til å begynne med være slik.

Den kontemplativ ferien tar slutt da Rein en dag finner en naken og lemlestet kvinne flytende med buken i været i vannet rett ved hytta. Det er en fra lokalmiljøet, som var kjent for å ha slapp strikk i underbuksa og en forkjærlighet for rusende opplevelser.

Så starter jakten på gjerningsmannen, med Kripos, lensmenn, presse og full pakke. I små samfunn skaper dette en guffen stemning, naboer skuler på hverandre, og det gjør ikke stemningen bedre at den drepte har vært horrisontal med halve bygda. Rein blir mer og mer involvert, men før han deltar aktivt i jakten på morderen rekker han flere lange turer med jakt og fiske. Disse er utførlig skildret, og er sikkert interessant lesning for folk med samme naturlegning som Rein, men for mennesker som ikke ser noe poeng i å fryse og svette blant lyng og tykke fugler, blir dette langtekkelig. Naturbeskirvelsen er og litt oppramsende og stakkato, særlig gjennom tredjepersons vinklingen som gjør at ordet «han» til tider dukker opp i hver setning kombinert med tett tegnsetting.

Den mystiske Frans viser seg å være en lett forstyrret kar med fortid på et asyl, han har søkt tilflukt i skogen for å slippe å konfronteres med andre, og blir en selvsagt mistenkt. Det topper seg i en jakt innover viddene med bikkjer og helikopter. Rein blir mer og mer involvert i jakten på gjerningsmannen, forsettet om en eremitt-tilværelse svinner hen, og lensmannen bruker ham som en slags lokkedue.

Jaktscenene blir en parabel for jakten på morderen og på ondskapen, de må spore opp ledetrådene for at bygda skal finne roen, og den lokale lensmannen kan putte et nytt trofŽ i cella. I skogen møter Rein forskjellige mennesker som på hver sin måte har en plass i mystieriet. Uten at boken er spesielt original, klarer den å skape en egen stemning, hvor friheten det åpne landskapet gir settes opp mot uhyggen det samme landskapet har inntil drapsmannen er tatt. Det er ganske fikst gjort, men boken er preget av setninger med tregt språk: «Han og fjorten unger satt sammen i en tjueseter utover mot Synnervika, som på tross av navnet ligger i nordenden av Femunden, men sør for Røros.»

Forfatteren har også en tendens til å være litt for glad i å beskrive dagligdagse hendelser, som det å fyre opp noe kaffe, på en detaljert måte uten å gjøre noe annet enn det å beskrive hendelsene. Derfor stopper ofte boken litt opp.

Samtidig er det et bra knep å legge handlingen til naturskjønne omgivelseser, i stedet for storbyens smug - for mange bymmennesker er det langt skumlere å begi seg ut på nattlige fotturer i skogen enn å gå forbi Oslo S en sen kveldstime. Men boken tar seg for mange pustepauser før den rusler videre.

MORTEN ABRAHAMSEN

Septemberkvinnen: Høstjakt på fisk, fugl, dyr og mennesker.

Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.51 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.