FILM: Jeg vil ha deg som du er I like it like that Regi: Darnell Martin USA 1994

Katzenjammer!

Eller for å si det med en mer høvelig vending for anledningen: spic shit. Hva er det Martin vil med denne filmen tro? Imitere virkeligheten? Lage film? Ukritisk adferd.

Det skjærer i hjertet å skryte av dette. La oss få det unna: den har en del saftig (opplagt og latinsk nok) humor, særlig ved transvestitten Alexis (Jesse Borrego). Den har en del ikke fullt så saftig, snarere knusktørr humor, ved Griffin Dunne i rollen som utsøkt slesk videoprodusent, dvs: Lisettes nye arbeidsgiver. Hovedrolleinnehaversken Lauren Velez er en sympatisk skuespiller. Dessuten har filmen, i rettferdighetens navn, et positivt budskap som neppe kan sies ofte nok. Det er jo tross alt en ungdomsfilm. Budet til de yngste kan sammenfattes som så: uansett sosiale kår og gruppepress, så kom deg ut av det og / eller hev deg over det, jo før jo heller. Problemet med enhver gruppetilhørighet blir gjerne, som her, flokkmentaliteten som hinder for individets utfoldelse, praktisk og billedlig talt. Vi får nok av eksempler på den slags. Støyen synes å være det ledende prinsipp for rolletegning såvel som dramaturgi.

Jeg liker deg som du er kunne neppe blitt laget av en hvit amerikaner. Skildringen av latino-ghettoen åpner med hyling og ikke særlig diskrét erotikk mens naboens hissige kosteskaft dunker i gulvet. Det er like festlig som det høres ut. Ekte og uekte barn tyter ut av skuffer og skap; en slik skildring ville umiddelbart blitt tatt som en stereotypi, et eksempel på hvites fordommer, etcetera. Når derimot en homegirl som Darnell Martin fremstiller disse sjablongmenneskene på samme vis, vil det utvilsomt bli sett som en sjarmerende formulering av latinsk temperament. Det unge paret Chino og Lisette knuller med klokka; latin lover Chino forsøker å sette utholdenhetsrekord. Hylingen er fra gutta i gata som heier på Chino, som peiser på, uten videre omtanke for ungene som dundrer på soveromsdøren, eller dunkingen i gulvet fra naboens kost. Disse virile sydlanske, dere…

De lever liksom i nuet og nyter livet i fulle monn, uhemmet av noe så frigid som verdighet eller anstendig oppførsel. Når Lisette konfronterer Chino med hans utroskap og tilhørende farskap, så skjer det sågar til hele nabolagets beskuelse, i gata, som i Fame. Når det etterhvert viser seg at Chino ikke er en mer opplagt kandidat til farskapet enn de andre hannkattene i nabolaget, vel, så er det vel bare som det skal være: Fargerikt.

Det verste med denne skildringen er mistanken om at all denne (u)dyriske adferden er ment å fremstå som frodig og livsbejaende. Bare det å gjengi handlingen får anmelderen til å fremstå som en ihuga sympatisør av Fædrelandspartiet. Og det er sannelig ikke mye om å gjøre. Etter en hel time med noise in the hood er det så kroppen verker etter å komme seg ut, hjem og roe nervene med Wagner, Klaftwelk eller noe annet blekt.

Men, som typisk er med slike sjarmerende sympatibomser, så får man jo en viss fortrolighet og godvilje med dem etter hvert som man blir kjent med dem. De er ikke fullt så «fremmede» lenger, de er jo t.o.m. morsomme i mange scener! Takke Jah for humorens grenseoverskridende og menneskeliggjørende kraft. Så bærer man over med dem og alle usmakelighetene. Og så har man det gående. Som en av filmens bestemødre sier i sin diagnose av husholdningen: «It's like a jungle in here! You're behaving like animals.» Quite right; same goes for Granny, too. Bestemoren er selv noe av forklaringen på sin egen diagnose, som den «ladylike» (sønnens bemerkning), forlorne tenåringen hun er, skåret over samme lest som de andre: gneldrende og taktløs. Filmens rollenyanse nr. 2, foreldregenerasjonen, er på sin side en slags tenåringer i begynnelsen av tjueårene, og barna har i sin tur sitt ungdomsopprør allerede som åtteåringer, i form av kriminalitet og dopdealing. En annen forklaring på tilstanden kunne være den mulige symptomatikk som ligger i auteur Darnell Martins besynderlige valg av tittel. Tiltredes ei. Man kunne selvsagt berømme Martin for hennes ærlige, oppriktige skildring av sin ungdoms nabolag. (Det gjør man jo med nye tilskudd fra nye regissør-generasjoner fra stadig nye etnoamerikanske minoriteter; nye talenter som på skal gjøre sin Scorsese, uten henblikk på det faktum at hans Mean Streets hadde adskillige filmiske kvaliteter utover ghettognålet.)

Men - ærlig og oppriktig talt: «ærlig» og «oppriktig» skildring av hva? Situasjoner og «problemstillinger de unge (ghettobarn) kan kjenne seg igjen i», og kanskje «lære av"? Akkurat som freak-showet til Ricki Lake på TV 6? Det spørs om ungdom blir særlig klokere av å se all denne dårskap og skjensel som skamløst spres omkring, sporadisk avbrudt av glisne moraliteter som «det er ikke bare utseendet som betyr noe», «mødre bør ikke forføre sine døtres kjæledyr» og gud vet hva. Unger skar'em ha.

SVERRE V. SAND

Jeg vil ha deg som du er, men…: De krangler - og krangler.

Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.51 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.