BOK: Ole Robert Sunde, Støvets applaus Essays, 248 s. Gyldendal Norsk Forlag

Gnister fra kunstverkets ikke-sted

Ole Robert Sunde har i høst utgitt sin andre essaysamling, Støvets applaus. Det er en gnistrende samling essays hvor Sunde reflekterer over alt fra binders og andre små ting til kunstens og litteraturens gåte på en måte som, så vidt jeg vet, er uten sidestykke i norsk litteratur.

Støvets applaus består av et utall nummererte tekster, den lengste på omkring tyve sider, den korteste på et par linjer. Essayene kan derfor til tider minne om frittstående aforismer eller fragmenter, og Sunde kan sies å skrive essays som befinner seg et sted mellom det skjønnlitterære essays og fragmentet. Støvets applaus har imidlertid en tydelig komposisjon. Den er bygd opp omkring Gustav DorŽs bilde av Dantes hode, og bokens essays har titler som «Ørene», «Bak ørene» og «Tinningen». Det interessante med komposisjonen er at Sunde ikke beskriver Dantes hode direkte, men knytter en rekke andre temaer og kunstverk til de ulike delene av Dantes hode. «Ørene» handler f.eks. om Kafka, Tor Ulven og metaforen, «Bakhodet» om Robert Musil og essayet, «Pupillene» om flammeholderen på OL-anleggene i Lillehammer osv. Det er som om Sunde bare så vidt nevner Dantes hode innledningsvis for at leseren skal være klar over hans fravær . Det kan derfor se ut som om Sunde forsøker å skrive et portrett av Dante uten å beskrive ham direkte. Kanskje kan bokens oppbygning sammenlignes med maleriene til den italienske barokkmaleren Archimboldo. På samme måte som Archimboldo bygger opp sine skikkelser av bøker, epler og pærer, består Sundes Dante av Ulven, Kafka, Jarvoll, Vel‡zquez, metaforen og kunstverkets ikke-sted, og resultatet blir et forvrengt og allegorisk portrett av Dantes hode.

Tonen i essayene er undrende og spørrende og stemmeleiet lavmælt, nærmest mumlende. Essayenes «jeg» analyserer og reflekterer, grubler og undrer. Jeg kan sjelden huske å ha lest en så til de grader undrende og spørrende bok. Her finnes det ikke en ting som ikke vekker Sundes forundring. Det gir en tankevekkende og fascinerende atmosfære i boken og trekker leseren inn i Sundes refleksjoner.

Innimellom avlutter imidlertid Sunde analysene litt for raskt og begynner å stille gåtefulle spørsmål før han har brakt seg selv og leseren til det gåtefulle og forunderlige. Dette er særlig tydelig i Sundes grubling omkring betegnelsene «boken» og «bøkene». «Hva er mellom boken og bøkene?» spør Sunde med jevne mellomrom, men han makter ikke å utvikle et resonnement i forlengelse av den etter mitt syn svært interessante problemstillingen. Isteden stiller han umiddelbart nye spørsmål. Det fører til at problemstillingen blir hengende i luften og fremstår som mer gåtefulle enn nødvendig. Men med noen få unntak makter Sunde å kombinere analytikerens og grublerens posisjon, og utvikler analysene og resonnementene på en skarp og overraskende måte før de avsluttes med spørsmål som åpner opp mot det gåtefulle i kunsten.

Hva er så det gåtefulle i kunsten? Hva er «kunstverkets ikke-sted» og «Sirenenes øyÓ?  besvare spørsmålene på en enkel og grei måte lar seg kanskje ikke gjøre, men jeg tror Støvets applaus kan leses som et langt forsøk på å nærme seg det gåtefulle, ikke-stedet og den forlokkende øya via omveier, digresjoner, spredte refleksjoner og andre kunstverk. Første gang forestillingen om et ikke-sted forekommer knyttes det til språket på følgende måte: «Språket er kanskje bortreist, men har det vært hjemme noen gang, nei det er bortreist, i stadig forskjellige kostymer Ñ vi kommer ikke tilbake, der vi aldri har vært» (s. 24). Her antydes det at «ikke-stedet», eller det stedet vi aldri har vært på, på en eller annen måte er forbundet med språket. Det kan se ut som om språket ikke tilhører et sted, eller ikke har et hjem, men alltid er på reise bort. Dette språksyne

t utvikler Sunde videre i en rekke refleksjoner omkring metaforen. For Sunde ser ikke språket ut til først og ha hatt et bokstavelig og direkte forhold til verden for deretter å bli metaforisk og reise bort. Tvert imot er språket for Sunde tvers igjennom metaforisk og det har aldri hatt et direkte og bokstavelig forhold til verden. Et sted spør Sunde til og med om egennavnet og en enkelt bokstav kan være metaforer: «[K]an et egennavn bli en metafor, eller som her, en bokstav, bare hvis hele språket er metaforisk, og mer tenker jeg, mye mer, men hvordan kan dette være mulig?» (s. 18). Hos Sunde finner vi med andre ord en moderne forståelse av språket som kanskje Charles Baudelaire var en av de første til å formulere. Han beskriver et sted imaginasjonen og metaforen på en måte som kan gjenfinnes hos Sunde, og Baudelaires beskrivelse kan samtidig leses som en treffende karakteristikk av Støvets applaus: «Den [imaginasjonen, les gjerne «Støvets applausÓ] skapte analogien og metaforen ved verdens begynnelse. Den oppløser alt det skapte, og med bruddstykkene, som den samler og ordner etter regler hvis opprinnelse man bare finner i sjelens dyp, skaper den en ny verden, frembringer forestillingen om noe nytt.Ó

Utover i Støvets applaus knyttes forestillingen om et «ikke-stedet» tydeligere til kunstverk. Det som interesserer Sunde i de kunstverkene og bøkene han analyserer er ikke først og fremst deres innhold eller det vi eventuelt kan lære av og om dem, men derimot det gåtefulle i dem. Han forsøker alltid å kretse inn kunstverkenes forbindelse med det som ikke kan forstås, det ubegripelige «ikke-stedet». I en flott analyse av Akillevs skjold kretser han f.eks. hele tiden om et ubestemmelig «ikkelys, kastet ut fra Akillevs skjold» (s. 79), og i den forbindelse karakteriserer han sin måte å nærme seg kunstverk og tekster på. «[H]va er da grunnen til at vi leser, for å finne det som ikke er der, ja det som ikke er der, eller som også er der, siden det alltid er noe der» (s. 80). Denne måten å lese eller fortolke på er spesielt tydelig i essayet om Marit Gulbrandsens «10 punkter. Fiber» og Gustav Flauberts roman Den hellige Antonius. I forbindelse med Gulbrandsens bilder skriver Sunde om «en rest som kan være det stedfortredende ekkoet av det som mangler» (s. 64), «det unevnelige og ubehagelige som vokabularet ikke greier å eksploatere» og Flauberts roman ser ut til å være en av de bøkene som har berørt «ikke-stedet» og som får Sunde til å nærme seg det. Han skriver: «Den ikkeklassifiserbare verden er ikke bare mørk og stum, og jeg tenker på dette ikke-stedet og de bøkene som nesten har vært der og som såvidt er der» (s. 147).

Støvets applaus er tilegnet Tor Ulven, og i boken finnes det enkelte temaer og trekk som minner om Ulvens tekster. Spesielt gjelder det Sundes refleksjoner omkring støv og materie. Sunde har også tidligere vært fascinert av hvordan gjenstander forsvinner og blir ren materie hinsides den menneskelige verden, men jeg kan ikke huske at han går så langt i sin behandling av disse temaene i tidligere bøker. I Støvets applaus, som i flere av Ulvens bøker, finnes det en drøm om å beskrive materien og gjenstandene før de trer frem for et menneskelig blikk og gis en form, eller eventuelt beskrive dem etter at den menneskelige sivilisasjon er avviklet og gjenstandene står igjen som ruiner etter en kultur ingen lenger husker. Sunde forsøker å trenge bak den mening tingene har i den menneskelige verden og se dem slik de er som ren materie. Dette antydes f.eks. det eneste stedet hvor tittelen «Støvets applaus» dukker opp i teksten: «Støvets applaus er som etter noe bestilt, som om det foreligger en stor glede ved forgjengelighet: Hvis latter er det vi hører bak tingenes og kjøttets fortæringer?» (s. 51). En rekke steder forsøker Sunde «å ri inn i støvet» for å nærme seg den latteren han «hører bak tingenes og kjøttets fortæringer». Det er som om Sunde vil se et ubestemmelige «noe» - en amorf materie, en ubestemmelig rest, tingene avkledd all funksjon og mening Ñ som blir igjen etter at alt er visket ut og forsvunnet. Kanskje er dette ubestemmelige «noe» «kunstverkets ikke-sted» og «Sirenenes øyÓ? Jeg lar Sunde selv svare: «Bachelard, tenker jeg en gang til, og tenker at hans organiske opptatthet får oss til å være oppmerksomme på det faktum at kunstverket ikke er alene om sitt ikkested, for med sin overveldende fantasi greier han å se for seg de fraværende materialene som kunne ha vært bestanddelene i Sirenenes øy» (s. 230).

Til tross for at Støvets applaus er Ole Robert Sundes mest ambisiøse forsøk på å reflekterer over vanskelige og grunnleggende kunst-og litteraturteoretiske spørsmål, er det en leken og uhøytidelig bok. Det skyldes først og fremst at Sunde selv dukker opp i teksten og plasserer seg på en lett ironisk måte som forhindrer at boken henfaller til det patetiske og alvorlige. Med jevne mellomrom dukker han opp i utsagn som: «[j]eg forstår ikke spørsmålet», «nei dette går igjen over stokk og stein, du vet rett og slett ikke», «jeg prøver virkelig, men hva hjelper det» og «hva er det jeg lytter etter, og tenker at dette er fullstendig feil, hvorfor det, ettersom jeg ikke kan finne det, eller det lar seg ikke finne, ikke her». Vekslingene mellom teoretiske grublerier og blottleggingen av sin egen posisjon og uvitenhet gjør det mulig for leseren av Støvets applaus å følge Sundes refleksjoner om «kunstverkets ikke-sted». Sunde henvender seg ikke til leseren i kraft av sine kunnskaper og sin viten, men i kraft av det han ikke vet og kanskje ikke kan vite, nemlig hva «kunstverkets ikke-sted» er. Det kan derfor passe å avslutte med et lite sitat av Friedrich Nietzsche: «Leseren kan altså tillitsfullt la seg lede av forfatteren som utelukkende taler til ham i kraft av sin ikke-viten og av sin viten om ikke-viten».

MARIUS WULFSBERG

Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.51 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.