![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
BOK Marcel Möring: Den store lengselen
190 sider
Oversatt av Tove Alkan
Tiden Forlag
Alt dreier seg rundt ett punkt, én hendelse, i nederlandske Marcel Mörings Den store lengselen.Foreldrene til tvillingparet Sam og Lisa og den eldre broren deres Raph kjører rett inn i et stort tre en kveld de er på vei til en fest og dør umiddelbart. Ungene blir sendt til fosterhjem og møtes først mange år etter den tragiske ulykken. Raph er blitt fotograf, Lisa kunstmaler og Sam arkivar. Han vet ingenting om barndommen sin lenger, utsletter ethvert minne fra foreldrehjemmet og gjenopplever kun brokker av det som har skjedd ham gjennom Lisas fortellinger og historier. Han har ingen hukommelse, vil flyte fritt uten bånd til verden, uten kjærlighet til mennesker. Men lengselen etter hukommelsen blir likevel for sterk etterhvert som Lisa tenger et tydeligere bilde av hva som egentlig skjedde da foreldrene deres omkom, hva som skjedde med Raph, Lisa og Sam i deres nye tilværelse uten familiens faste holdepunkter.
Den store lengselen er i bunn og grunn en svært trist roman, en beretning om menneskers lengsel etter å ikke være alene, ensomme blant alle andre. Men boken er også en visuell og poengtert samtidsbeskrivelse fra et skyggesidens Nederland, et land i oppløsning preget av forfall, ikke bare fysisk, men også psykisk. Forfatteren introduserer nordmannen Julius Fleming og lar han ta med seg Sam på en barrunde blant horer og junkere i miniskjørt, mens de to svirebrødrene diskuterer moral, om det er rett og riktig at velstående menn ikke gir en gylden til en tigger, om kjærligheten er en viljesak eller et stort mysterium, brennende netter, tryllekunster med kjønnsorganer og gjentatte orgasmer. Kjærligheten er ikke noe annet enn en lengsel etter sex og mamma, mener nordmannen mellom ølglassene.
Forfatteren har sans for det pikante, eller kanskje heller det burleske i miljøskildringene han relativt elegant anretter for oss: «I tredje etasje støtte vi på en spraymalt freske av paradiset, i sen nittenhundretallsstil. Adam og Eva så ut som de airbrush-barbarene man finner på flipperspill, forfedrene til Barbaren Conan. Adam hadde en taustump rundt den muskuløse høyrearmen sin og en ereksjon man kunne slå en spiker i veggen med. Eva var topptrent bodybuilder med granittbryster… og i et hjørne, halvt skjult av en eksotisk plante, var Tintin travelt opptatt med å ta Bianca Castafiore bakfra.»
Her refererer forfatteren til felleskulturelt materiale, selv norske Cupido har gjengitt bildene av Tintin-orgiene. men andre steder dufter det nederlandsk bondekultur av historiene han forteller, noen ganger med en nær Breughelsk visualitet: I en rød og utmattet Chevy i et landskap som damper av triste tåkedotter gjør Rika det mot kvantumsrabatt. Først direktøren for den lille potetmelsfabrikken, så resten av den femten mann store arbeidsstokken, alt etter rangordning, hvor sterk du var, hvor smart du var, hvor lenge du hadde arbeidet på fabrikken. Den som sto sist i denne rekken måtte sannelig ikke være så nøye på det. De som kom sist måtte bokstavelig talt arbeide seg gjennom de andres sæd. Raph og Sam sto bakerst.
Det er ikke den eneste situasjonen i boken som formelig roper på å bli filmatisert, men kanskje den mest avslørende forden nederlandske mentaliteten. Du er aldri alene i et så tett befolket og kunstig kultivert land som Nederland. Det skaper rangordninger, og forhold mellom menneskene som bebor landet uten hensyn til hva de selv egentlig vil. «Altså, i følge deg er livet ikke noe annet enn at vi forlater barndomshjemmet og reiser, og det gjør vi fordi vi er nysgjerrige på det andre eller på et annet menneske?», spør Sam og får dette svaret:
«Lengsel. Det dreier seg om en dyp lengsel som man ikke kommer bort fra. Til syvende og sist handler det om: lengsel etter den andre, det andre, det som var tidligere, etter far og mor, etter vold eller sex, men det er det samme som far og mor, etter mat etter søvn. Det er ingen primær drift, som sult, det er åndelig.»
Og denne åndelige lengselen vet forfatteren mye om, han beskriver den i hvert fall ypperlig, også i scener som der de to brødrene er på diskotek og «drukner i en kloakk av blod…rødt lys…rustfarget røyk og laserstråler som tegnet nervøse mønstre.» Sam kommer ut i en gate der det virker som «om byen var revet i to, så brå og malplassert var stripen av nattehimmelen mellom husene», og det er slike bilder på nederlendernes lengsel etter å være ensomme, alene i et stort øde landskap som gjør Den store lengselen lesverdig. For oss virker boken øde landskap langt fra tilstrekkelig øde, og selv om vi kan kjenne oss igjen i forfatterens «ville gardiner av regn som for fremover veien», er naturskildringene bleke sett med våre øyne. Det er de neppe for nederlendere, for det koster deg mange år i flatlandet før du gjenkjenner skjønnheten i en sanddyne eller i formen til et dike.
Jeg leser Marcel Möring med gjenkjennelse, og ikke minst med interesse for hovedpersonenes eksistensielle ubehag. Men forfatteren er til tross for bruken av Wittgenstein likevel ingen «tung» forteller i den forstand at du bør være belest for å få noe utbytte av romanen, neida, det holder lenge å være interessert i en god, litt trist historie med burleske visuelle bilder, og det er jo de aller fleste av oss.
Boken virker lettflytende og korrekt oversatt fra nederlandsk.