![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Femti års beleiring har skapt en krigerkultur ut av det israelske samfunn. Militæret skaper de viktigste nettverkene. Her ligger en fare for freden.Israel er verdens mest militariserte demokrati. Rett etter at en tidligere general er blitt drept mens han var statsminister blir en annen general utnevnt til utenriksminister. Intet annet demokrati bruker i nærheten en like stor andel av sitt bruttonasjonalprodukt på militæret som Israel. Det offisielle tallet er 15 prosent, men flere kommentatorer mener at det reelle tallet ligger nærmere 25 prosent. Hver eneste israeler, uansett kjønn, tilbringer mer tid i militæret enn hva tilfelle er i noen annen nasjon. Ikke bare er selve verneplikten lengre, men også repetisjonsøvelsene kommer oftere og varer lengre.
Slik må det selvfølgelig være. En liten jødisk nasjon med fire-fem millioner innbyggere omringet av hundre millioner fiendtlige arabere må nødvendigvis bruke store ressurser på å forsvare seg. Nettopp dette er mye av bakgrunnen for at landet er interessert i fredsprosessen. Den økonomiske byrde militæret påfører landet er nærmest ufattelig. Hyperinflasjon, hjerneflukt og arbeidsløshet kan alt sammen føres tilbake til militærutgiftene.
På det personlige plan har imidlertid 50 års beleiringstilstand hatt andre virkninger for den jevne israeler. Kort kan dette summeres opp i at landet har utviklet en krigerkultur. De sentrale menneskelige relasjoner for den jevne israeler er knyttet opp til militæret.
Noen eksempler må til for å belyse hvordan dette virker. En middelaldrende israelsk professor, aktiv i fredsbevegelsen, forteller at sine beste venner har han fra sin tropp innen eliteavdelingen. Denne trener han årlig en måned med, som en følge av repetisjonsøvelser. Dette er ikke mennesker han normalt ville hatt noe til felles med, de har helt forskjellig temperament, interesser og politisk overbevisning. Ikke møtes de ofte heller. Likevel er det her han vil søke sine venner i en livskrise. De har vært gjennom militærlivet sammen, de har vist seg å være til å stole på.
Den samme professor har en sønn som skal inn i militæret. Tre år kommer han til å tilbringe der. Familien bruker store ressurser på å få ham inn i den rette avdeling. Ikke som i Norge der en kan tenke seg at en ressurssterk familie bruker litt energi på å skaffe sønnen en skrivebordsjobb på Akershus. Den rette avdeling her er en topp eliteavdeling, kanskje det farligste som finnes. Ikke fallskjermtroppene, men enda langt mer spesialtrente tropper. Og dette for en sønn det forventes senere skal ta høyere utdanning. Imidlertid er det i militæret han skal knytte kontaktene som skal bringe ham frem i samfunnet.
Slik er hele det israelske samfunn gjennomsyret av militariseringen. På det offentlige plan kan dette komme til å fremme freden. I det mer personlige ligger her den kanskje største hindringen for fred. Et folk der de viktigste personlige kontakter er knyttet opp til militæret vil ha lett for å ty til militær tenkemåte og militære løsninger. Når professoren i en livskrise vender seg til sine venner fra elitetroppen, er det som bringer dem sammen bare deres militærbakgrunn. Da skal ingen overraskes hvis deres svar blir militante.
Ethvert samfunn består av myriader av slike nettverk. Det kan være alt fra familien til et idrettslag. Alle influerer de på tenkemåten. De viktigste er imidlertid de mest formative. I dagens Israel er dette militæret. Slik norske generaler bare kan (og forhåpentligvis ikke gjør) drømme om former de landets folk. Kampen mot dette i israelernes eget sinn er sannsynligvis den viktigste kampen som i dag foregår for fred.