Medier: Nærsyn

informasjonsprogrammene på fjernsyn til forveksling likner intimitetsprogrammene. Ikke fordi intimitetsprogrammene framstår som påfallende informative men fordi nyhetsformidlerne opererer innen samme bransjen.

Står du ikke fram frivillig, med alt det potensielle bekjennelsesmaterialet ethvert menneske nødvendigvis må ha tilegnet seg, er det bare å være i nærheten av

en katastrofe så kommer mikrofonene og kameraene for å vente på tårene dine. Aller helst bør du sveve mellom liv og død etter å ha falt ned sju etasjer eller din sønn bør være blandt de savnede etter Estonia-ulykker, men strengt tatt er det tilstrekkelig å kjøre bak en ulykkesbil. Det eneste som trengs er en viss nærhet i tid og rom til offeret samt en anelse grøt på stemmebåndet og kamera står til rådighet. Presenteres innslaget i TV2-nyhetene, tildeles du en passende tittel, som skredoffer, råkjører, katastrofevitne el.l. Og, som i Dagsrevyen, sendes innslaget mellom bilder av en tårevåt familiegjenforening og bilder fra en massakre.

«En art globalt, elektrisk slimhinnefellesskap begynner å dekke kloden»

som Per Aage Brandt sa engang. «Den enkeltes følelsesliv må forholde seg til hver

pore i huden på ethvert annet menneske uansett eventuelle fysiske og kulturelle avtander mellom dem."

Under et dekke av faktaformidling zoomer kamera inn i øregangen på et

menneske som er drept i et bombeattentat. Det klippes fra gråtende mødre tilbake til studio, hvor nyhetsoppleseren med sin alvorlige mine setter oss over til bilder av en ny

likhaug eller en by lagt i ruiner. Reporteren på stedet - han som er der det skjer, før det skjer - har svetteperler på overleppen. Vi hører lyden av skudd, og på en riktig god dag får vi servert bilder av riktig dårlig kvalitet. For i forbindelse med fjernsynsreportasjer råder en forestilling om at virkelighetsinntrykket forsterkes omvendt proporsjonalt med billedkvaliteten: jo dårligere billedkvalitet eller jo uroligere kamerabevegelser, jo mindre har en manipulert med bildene, og jo viktigere er begivenhetene. Dvs.. begivenhetene som sådan er ikke så viktige. Poenget er at jo sterkere en signaliserer at formidlingen skjer samtidig med begivenhetene, jo sterkere er inntrykket av autentisitet og nærvær i tid og rom. Radioen har naturligvis også direktesendinger, men den seiglivede forestillingen om levende bilders sannhetsverdi, og bildets evne til å illudere begivenhetenes umiddelbare nærvær, gir fjernsynet et enormt fortrinn som produsent av nærværs- og autentisitetsillusjoner. Vi får inntrykk av å se med egne øyne det som skjer, idet det skjer. Når det hele så serveres i intimsfæren ligger alt til rette for at fjernkommunikasjonen kan anta nærkommunikasjonens intime karakter.

I et samfunn hvor upersonlighet og distanse betraktes som den verste effekt av denindustrielle kapitalismen framstår sosiale relasjoner som mer virkelige, mer troverdige og mer autentiske jo nærmere de synes å være den enkeltes indre, psykologiske anliggende. Og når autentisitet, nærhet og varme anses som moralske goder har vi de aller beste forutsetninger for å drukne i fjernsynsregissert intimitet. Men hvem vil drukne?

Liv Hausken

Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.51 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.