Venstre om?: Lafontaine - riktig mann til rett tid?

Det tyske sosialdemokratiske partiet har ikke hatt regjeringsmakt på 13 år. Med ny leder, den karismatiske Oskar Lafontaine, øker sjansen for rød-grønt samarbeide, men ikke nødvendigvis for et regjeringsskifte ved neste valg. Av Lars Hoff

Lafontaine var SPDs kanslerkandidat ved valget i 1990, som ble en personlig triumf for kansler Kohl og en tilsvarende katastrofe for tysk venstreside. SPD gjorde sitt dårligste valg siden 50-tallet, mens De Grønne falt ut av Forbundsdagen. Særlig gjorde SPD et dårlig valg i det tidligere DDR, der mange var bitre over at Lafontaine istedenfor å juble over gjenforeningen hadde regnet på kostnadene.

Lafontaine trakk seg tilbake til rollen som Saarlands ubestridte overhode. Selv om han bare så vidt hadde overlevd et attentatforsøk under valgkampen i 1990, deltok han igjen aktivt i 1994. Under SPDs sjokkartede nedtur det siste året har viseformannen så involvert seg mer og mer i partiet sentralt, men overlatt til andre å kritisere Scharpings lederstil.

Meningsmålinger viser at hele 73 prosent av SPD-velgerne mener at valget av Lafontaine har styrket partiets sjanser til å vinne forbundsdagsvalget i 1998, og oppslutningen om SPD steg umiddelbart fra rekordlave 27 prosent til 33 prosent. Lafontaine kan også måle seg med kansleren i personlig popularitet. Han betraktes som mer intelligent, mer energisk, mer beslutningsdyktig, mer sosialt innstilt, mer kreativ og mer moderne enn kansleren. Kohl på sin side scorer høyere på egenskaper som pålitelighet, troverdighet og evnen til å overvinne motsetninger. Lafontaine går derimot for å være den store polariserer i tysk politikk.

Venstredreining?

«SPD er et venstreparti» og «det finnes et flertall til venstre for sentrum» var noen av slagordene Lafontaine begeistret landsmøtet med. Men en av de første til å imøtegå den siste påstanden var Joschka Fischer, De Grønnes parlamentariske leder og Tysklands egentlige opposisjonsleder det siste året. De to står hverandre politisk nært - begge tilhører kremen blant 68-generasjonen - men Fischer forholdt seg likevel lenge taus om lederskiftet i SPD før han gratulerte Lafontaine.

Dersom SPD nå legger om kursen til venstre, slik de fleste tror, vil partiet kunne ta velgere fra De Grønne. Men det alvorligste ankepunktet fra Fischer er at en slik kursendring vil svekke utsiktene til å oppnå regjeringsmakt i Bonn sammen med SPD, fordi dette forutsetter at både De Grønne og SPD kan hente nok stemmer i det politiske sentrum. Fischers råd til Lafontaine er derfor det følgende: «Venstre pluss venstre pluss venstre betyr mindretall, maks 45-46 prosent. Venstre pluss sentrum holder derimot til et reformflertall, nemlig mer enn 50 prosent. Dette er maktformularet for 1998, alt annet betyr nederlag.»

Med tre ganger venstre mener Fischer SPD, De Grønne og PDS (det østtyske kommunistpartiet SEDs etterfølgerparti). Bakgrunnen er at Lafontaine lenge har sagt at man må kunne omgås PDS på en mindre krampaktig måte. I forrige uke innledet han så politiske samtaler med partiets leder, Gregor Gysi. Resultatet var at den tyske høyresiden med kansleren i spissen straks hylte opp om at «republikkens fremtid står i fare». Men Lafontaine har foreløpig ikke sagt noe om hva han venter å få ut av disse samtalene.

I motsetning til Scharping, som fortsetter som SPDs parlamentariske leder, ønsker Lafontaine regjeringsmakt i 1998 nesten for enhver pris. Et ikke usannsynlig valgresultat vil være at verken CDU/CSU eller SPD/De Grønne oppnår rent flertall, at FDP faller under sperregrensen og at PDS havner på vippen. I en slik situasjon tegner det seg tre muligheter: Unionen danner en mindretallsregjering med støtte fra SPD; SPD og CDU danner en storkoalisjon; eller SPD og De Grønne danner en mindretallsregjering med støtte fra PDS. Lafontaine synes å foretrekke det siste alternativet dersom SPD og De Grønne sammen ikke får flertall.

En tvilsom partner

Lafontaines regnestykke, som baserer seg på valget i Berlin i høst (forøvrig en katastrofe for SPD) og de siste meningsmålingene, kan imidlertid lett vise seg å være et blendverk, mener politiske observatører. Mest sannsynlig er det PDS og CDU som vil tjene på den polariseringen i tysk politikk som en tilnærming mellom SPD og PDS vil medføre, og ikke SPD. SPD vil kunne ta stemmer fra De Grønne, men ikke fra misfornøyde CDU-velgere. Det blir et «nullsumspill».

PDS' voldsomme vekst i øst det siste året påvirker i liten grad velgerne i den vestlige og folkerikeste delen av landet. PDS' eksistensberettigelse er å være opposisjonsparti for misfornøyde østtyskere, og partiet har knapt noen interesse i å være med i styringen av Forbundsrepublikken. En situasjon der PDS blir tungen på vektskålen vil dessuten, frykter mange, vekke en motreaksjon på ytterste høyre fløy. Lafontaine beveger seg med andre ord i et vanskelig lende. Noe må han gjøre for å skaffe seg velgere i øst, men det kan ikke skje på bekostning av stemmer i vest.

Bildetekst: Contradictions in terms?: Oskar Lafontaine, arrogant, veltalende, - og tysk sosialdemokrat.

bomber: Dersom SPD nå legger om kursen til venstre, slik de fleste tror, vil partiet kunne ta velgere fra De Grønne.

Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.50 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.