Oppdragshistorie: En historiker står ikke over loven

Historikerne har en spesiell rolle i den norske samfunnsdebatten. De har mer eller mindre monopol på å fortolke fortiden, og ikke minst har den store mengden oppdragsforskning gitt dem et nært, og kanskje ikke alltid like avklart forhold til makten. Av Gisle Aschim

Ni historikere har arbeidet med verket, under overoppsyn av Riste. De to første bindene ble presentert i forrige uke. De to bindene som dekker perioden fra 1920 til 1949, frem til Norge trådte inn i NATO, blir lansert neste høst, og de to siste bindene, som går helt frem til våre dager, vil komme ut i 1997.

Olav Riste er en sentral skikkelse i det utenrikspolitiske forskningsmiljøet. Han har i høst havnet i medienes rampelys, ikke bare som gudfar for det nye historieverket, men også på grunn av sin forskning på den norske etterretningstjenesten, og nå sist ved presentasjonen av kildesamlingen om norsk-sovjetiske forhold, som har brakt nye opplysninger om forholdet mellom de to land.

- Enheten Norge presenteres, i en situasjon da den på mange måter smuldrer opp. Vil det si at en av historieforskningens roller fortsatt vil være å være nasjonsbyggende?

- Jeg vil ikke si at det har spilt noen rolle for oss. Jeg tror det er viktigere å gi nordmenn en mer nøktern forståelse av Norges rolle i internasjonal politikk. Det er mer i den norske historiske tradisjon at en har hatt en tendens til å konsentrere seg om nasjonen og folket, uten å skjele så mye til vår plass i det internasjonale samfunn, sier Riste.

Han vil ikke gå med på å plassere forskere i ulike «skoler». Både innenfor og utenfor historikermiljøet blir forskningen om utenrikspolitikk og internasjonal politikk beskrevet som tungt kildebasert og teorifattig. Dette skyldes ikke motvilje, mener Riste. Mange historikere prøver å bruke de deler av teoribygging som kan være nyttig som redskap. Likevel har mange, også statsvitere, blitt slått av hvor lite teoriene egentlig forklarer.

Riste mener at det primære målet for samtidshistorikere må være å sette aktuelle problemer i et perspektiv. Den aktuelle situasjonen vil ikke kunne forstås uten på bakgrunn av den utviklingen som har ført fram til den, men Riste poengterer umuligheten i å være fullstendig nøytral og objektiv i forskningen.

- Det beste vi kan oppnå er å være bevisst dette, og søke å være så tilnærmet objektive som vi kan. Vi vil jo aldri kunne gjenskape hele fortiden, en stor del av den vil alltid være skjult, sier Riste.

- Forholdet mellom historieforskning og politikk har i en viss utstrekning vært veldig nært, og historiefaget har måttet dra med seg en påstand om «offisiell» historieskrivning. Er det et problem at historieforskningen til en viss grad har stått såpass nært den politiske makten?

- Jeg vil ikke si at forskningen om norsk utenrikspolitikk har stått i noe spesielt forhold til myndighetene. Utenrikspolitikk er mer skjult enn andre felter, fordi det angår nasjonal interesse til andre land, rikets sikkerhet osv. Når forskere får tilgang til slikt materiale, må oppdragsgiveren kunne ha tillit til at denne tilgang ikke misbrukes.

Men Riste innrømmer at det alltid vil være en potensiell konflikt i oppdragsforskning, mellom det bildet som en oppdragsgiver ønsker å gi av et saksforhold eller av en institusjon, og det bildet som en historiker vil gi, uten at han ser det som spesielt for statlig oppdragsforskning. Imidlertid mener han at dette først og fremst krever at oppdragsgiverne respekterer historikerens faglige integritet.

- Dersom vi må få spesiell tilgang til materiale, må vi alltid sikre oss at vi har et reelt faglig mandat, og at den eventuelle kontroll som må skje før et manuskript blir gitt ut, bare skal ivareta lovbestemte hensyn til rikets sikkerhet og personvern. En historiker står ikke over loven.

Riste understreker også at han finner selve begrepet «offisiell historieskrivning» ganske underlig, og viser til at det har de sterkeste tradisjonene i Storbritannia, hvor det aldri har vært særlig stor åpenhet om kildematerialet. Ikke sjelden var det statsadministrasjonen selv som tok initiativet til å få klarlagt et hendelsesforløp i fortiden, til hjelp for administrasjonen. Det medførte ofte at det ble laget offisielle historieverk som var hemmeligstemplet. Den norske virkeligheten er annerledes.

- Jeg har i hele min forskerkarriere arbeidet i grenseland mellom det som var tilgjengelig og det som ikke var tilgjengelig. Selv om materialet var gradert mens jeg arbeidet med det, så visste jeg hele tiden at om ganske få år ville alt materiale være tilgjengelig, og da ville forskningsresultatet kunne kontrolleres.

- Men i det øyeblikket man går inn i en forskningsprosess som inkluderer kilder som ikke vil bli frigjort, er man i en situasjon som vil være problematisk for en forsker?

- Ja, men når vi går inn i et materiale som ennå er delvis hemmeligholdt, er det jo alltid vår forutsetning at når vi da får publisert, så vil dette materiale ganske snart bli tilgjengelig. De fleste av oss har i stor grad tjent som døråpnere, nettopp ved å stille krav om at når vi publiserer, må bakgrunnsmaterialet bli tilgjengelig for andre. En historieforsker med respekt for seg selv vil ikke begå harakiri på den måten at han skriver noe som andre senere kan komme og påvise er fullstendig på villspor.

Bildetekst: Sentral: Olav Riste styrer forskningsprosjektet om norsk utenrikspolitikks historie.

bombe: - Jeg vil ikke si at forskningen om norsk utenrikspolitikk har stått i noe spesielt forhold til myndighetene

Artikkel automatisk generert, 13/12-95, kl. 23.50 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.