Miljø, jus, politikk: Bellonas russiske eventyr

Bellonas konflikt med det russiske sikkerhetspolitiet FSB er på mange måter blitt en prøvesten på forholdet mellom Øst og Vest.

AV HUGO ERIKSSEN I MOSKVA

Det russiske sikkerhetspolitiet, FSB, tvilte ikke et øyeblikk på at en eventuell aksjon mot den norske miljøorganisasjonen Bellona ville vekke stor oppsikt internasjonalt. Derfor ble aksjonen på forhånd klarert med president Boris Jeltsin, som forut for sitt da fremdeles forestående statsbesøk til Norge gav klarsignal.

FSBs neste skritt vil følge i kjølvannet av nye politiske konsultasjoner i Moskva. I disse dager tar man på politisk hold endelig stilling til innholdet i en 20-siders rapport laget på grunnlag av de foretatte forhør og beslag. Dette hevder en sentralt plassert kilde overfor Morgenbladet.

Straffesak er reist i St. Petersburg, men dersom ingen tiltales innen 6. desember, må den henlegges.

Det er naturlig å skille mellom tre nivåer i konflikten mellom Bellona og FSB:

- Jus: Har ansatte ved Bellona (eller personer tilknyttet organisasjonen) brutt russisk lov i sitt miljøarbeid?

- Stridens substans: Hvem har rett til å samle inn informasjon om atomavfall, og hvordan skal man avgjøre om en slik innsamling berører nasjonale russiske sikkerhetsinteresser eller ei?

- Storpolitikk: Foregår det nå en redefinering av de uskrevne regler for samarbeid mellm Russland (eller russiske organisasjoner og statsborgere) og andre stater (eller personer og organisasjoner fra disse)?

Komplisert jus

Aleksej Jablokov, en internasjonalt anerkjent økolog som også er sjef for Den interdepartementale kommisjon for økologisk sikkerhet ved Det nasjonale sikkerhetsråd, har to ganger i embets medfør kontaktet FSB etter aksjonen mot Bellona:

- Begge ganger har de forsikret meg om at de ikke har innsigelser mot de norske representantene for organisasjonen. For meg er spørsmålet av stor betydning - vi trenger et uavhengig supplement til den offentlige informasjon, som ofte ikke er fullstendig. Men skal jeg kunne gjøre noe i dette tilfellet, trenger jeg noe mer enn pressemeldinger fra Bellona, sier han til Morgenbladet.

Skulle FSB offentlig komme med innsigelser mot Bellonas norske ansatte, måtte disse konkretiseres i en påstand om - eller tiltale for - spionasje. Dette er ikke skjedd. Ikke desto mindre er man på russisk side ikke i tvil om at den beslaglagte dokumentasjon inneholder informasjon som er gradert:

- Hvordan har for eksempel Bellona fått adgang til byggenumrene på militære atominstallasjoner? Er denne informasjon av betydning for en kartlegging av atomavfall, spør representanter for myndighetene seg i Moskva.

På miljøvernhold er oppfatningen klar:

- Greenpeace Russland er ikke i tvil om at slik informasjon er relevant. Produksjonsprosessen er med å avgjøre forurensningsrisikoen, sier Ivan Blokov, kampanjeleder i organisasjonen, i en kommentar til Morgenbladet.

FSB er åpenbart uenig, og forsøker å identifisere den eller de som har vært kilden til informasjonen. Etter den russiske Lov om statshemmeligheter er det i seg selv straffbart å få tilgang til hemmeligstemplet informasjon. Lovbrudd foreligger dersom en person - bevisst eller uforvarende - har kompromittert informasjon som vedkommende i embets medfør er pålagt taushetsplikt om. At listen over forhold som er hemmeligstemplet, er uendelig mye lenger enn praksis er i vestlige land, er en annen sak.

I Greenpeace, hvor FSBs strid med Bellona følges med den største interesse, konstaterer man at fem av Bellonas seks russiske ansatte ikke har hatt adgang til statshemmeligheter gjennom sitt arbeid. Hva angår sistemann, som tidligere kan ha hatt adgang til gradert materiale, oppfatter man det ikke som bevist at han har brutt sin taushetsplikt. Greenpeace har selv startet en kampanje for å få innsyn i militære spørsmål av betydning for miljøet og folks helse (slik artikkel 7 i Lov om statshemmeligheter teoretisk sett gir adgang til), og alt tyder på at disse sakene i tidens fylde vil bli prøvet for retten. Dét er nemlig organisasjonens mål, for den vil ikke avfinne seg med at informasjon som etter russisk lovgivning skal være alment tilgjengelig, holdes tilbake. Og særlig ikke hvis russiske myndigheter i internasjonale forhandlinger allerede har stilt denne til disposisjon, slik tilfellet er i en rekke spørsmål.

Bukken og havresekken

I lys av eksisterende lovgivning er det lite som tyder på at Bellona som organisasjon vil få store rettslige problemer. Tidligere lot imidlertid myndighetene i Murmansk være å registrere organisasjonen da den søkte om det, og det er tvilsomt om den siste skandalen har fremskyndet registreringsprosessen. Dessuten er det åpenbart at mange russiske statsborgere vil kunne finne det vanskeligere å samarbeide med en organisasjon som i den grad har tiltrukket seg sikkerhetspolitiets interesse. Det har da også åpenbart vært et av aksjonens hovedmål: Å bringe under kontroll den relativt frie flyt av informasjon om atomspørsmål med mer eller mindre klar militær relevans.

Russiske myndigheter (med unntak av Jablokov) ser kort og godt ingen grunn til at andre enn myndighetene selv skal samle inn og eventuelt offentliggjøre informasjon om radioaktivt avfall. De vil helst at internasjonalt samarbeid skjer på regjeringsnivå. Overfor dem som hevder at dette kan bidra til at viktig informasjon filtreres bort, protesterer russerne energisk:

- Vi er maksimalt åpne overfor norske myndigheter. Tidligere i høst fikk for eksempel en norsk delegasjon være til stede ved neddykkingen av en topphemmelig ubåt ved et verft som er stengt for utlendinger, repliserer Larisa Jantsjik, leder for Avdelingen for bilateralt samarbeid i det russiske Miljøverndepartementet til Morgenbladet.

Miljøvernbevegelsen er på sin side redd for at myndighetene under påskudd av å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser bare skyver alvorlige problemer under teppet. Den stoler ikke på at myndighetene har full oversikt over det radioaktive avfallet - eller for den saks skyld vil gi andre fullt innsyn. Med Tsjernobyl i frisk erindring frykter man det verste.

Tilbake på banen

I den store sammenheng er Bellona en bagatell. Sett fra FSBs side representerer aksjonen en styrkemarkering, hvor den norske miljøorganisasjonen bare leverte det nødvendige påskudd: Heretter skal det ikke herske noen tvil om at etterretningstjenestene igjen har et avgjørende ord med i laget når russisk utenrikspolitikk utformes. For var man ikke villig til å aksjonere rett forut for presidentens Norges-besøk - og på hans ordre?!

Hvor utlendingene lett vil få assosiasjoner om en tilbakevending til den kalde krigs spionhysteri og almene mistenksomhet, vil disse russerne se noe annet. For dem er forfallsprosessene som utløste Sovjetunionens sammenbrudd i ferd med å bringes til opphør med sikkerhetstjenestenes aktive hjelp. Utlendingene og deres lettsindige russiske venner skal ikke lenger ukontrollert kunne samle informasjon om alt mellom himmel og jord. I en situasjon med sterkere anti-vestlige holdninger blant folk flest enn på lenge, er det for øvrig ingen grunn til å legge skjul på at en slik argumentasjon vinner gehør.

I virkeligheten faller Bellona-saken inn i et mønster hvor reglene for internasjonal atferd skrives om. Dagens Russland er lei av å bli behandlet som en beseiret svekling, og da betyr internasjonalt samarbeid noe mer enn at Russland smiler og nikker til ethvert forslag deres forhandlingspartnere måtte komme med. Må man slå i bordet for å bli hørt, er det en pris det er verd å betale.

Grensesprengende

Om russere flest ikke er så altfor opptatt av hva omverdenen måtte mene om deres land, forhindrer ikke det at Bellona-saken har prinsipiell betydning også for dem: Et nytt, motsetningsfylt russisk lovverk er i støpeskjeen, og det er foreløpig avsagt få dommer som utsier noe om hvordan domstolene fortolker forholdet mellom miljøinteresser og nasjonal sikkerhet. Snart vil domstolene måtte tale.

I Greenpeace går man for eksempel ut fra at domstolens geografiske plassering vil være av stor betydning for en saks utfall. I store byer som Moskva og St. Petersburg vil dommerne gjennomgående være mer liberale (og lar seg vanskeligere utsette for press) enn ute i provinsen. Det er trolig en av grunnene til at Greenpeace selv har tatt offensiven. Da kan organisasjonen selv bestemme hvor den går til søksmål - og således avgjøre hvor saken vil bli ført for retten. Et eget juridisk firma, Ecojuris i Moskva, har sågar valgt å spesialisere seg på miljøsaker, så bråk vil det bli.

Utfallet får vi vente på. For om det gamle KGB ikke hadde særlig behov for å ta hensyn til lovens bokstav (rent bortsett fra at den i utgangspunktet var skreddersydd for organisasjonens mange formål), må arvtagerne i FSB i hvert fall sørge for at noen av lovene og noen av dommerne er på deres side. Foreløpig ville det være en sterk overdrivelse å si at rettsapparatet representerer en fullverdig tredje statsmakt, men om det en dag skal bli slik, vil miljøorganisasjoner som Greenpeace og Bellona bidra til å avklare.

Bildetekst: Radioaktivt: Russlands miljøproblemer er enorme. Her blir atomraketter gjort klar for destruksjon i Nisjnij Novgorod. (Scan-Foto/EPA).