[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

SONISK SCENE: Avantgardens død eller dødens avantgarde?

Hvor finnes spydspissen inn i den etablerte rockens underside nå om dagen? Skjer det i det hele tatt noe nytt? I tillegg til å være en ruvende skikkelse i norsk undergrunns- og avantgarderock reiser Tore Bøe jevnlig rundt i Europa. Er det noen i Norge som vet, er det han.

DIDRIK SøDERLIND

En gang i tiden var navn som EinstŸrzende Neubauten og Psychic TV garantister for den nyskapende og grensesprengende rocken. I deres kjølvann vokste dét frem som skulle bli avantgarderockens fremste reservat: Kassettbevegelsen. Tusenvis av kjellerband hvis publikum besto av de andre kjellerbandene som fikk kassettene deres i posten. Bleke menn med slitte militærstøvler som putter mikrofoner inn i tørketromler. rntli' avantgarde med andre ord. Og livmor for mange av de beste tingene rocken har å by på.

I den norske enden av dette nettverket var Tore Bøe. Han var med på å starte opp platebutikken dBut i Oslo, med et utvalg så eksklusivt at det var mulig å spøke om at de «solgte seg» når de mot slutten tok inn plater av Laibach og Coil. Da var det allerede for sent. I dag er Tore først og fremst aktiv som koordinator for bandkollektivet Origami. Han deltar i mye, fra antifascistiske nettverk til turneer med forskjellige band. Han har derfor et bemerkelsesverdig overblikk over det som skjer.

[[Eth]] Det man ser i technobevegelsen er at en del av de tidligere «sære» kunstnerne lager platt techno som blir definert som noe spennende av media fordi det blir sett i sammenheng med hva artistene har gjort før. Houseplatene til Psychic TV er for så vidt fine popplater, men det er ikke noe mer der enn det publikum putter inn i det, mener Tore Bøe. Resultatet er at skillene viskes ut:

[[Eth]] Jeg synes det er bra at det ikke finnes noen avantgarde lenger. Flere og flere folk i den delen av musikken hvor jeg befinner meg finner ut at det som er radikalt er å være her og nå. Man kan godt si at «selvfølgelig høres musikken vår ut som Neubauten.» Det er ikke noe galt med det. Minimalisme og loops er eldre enn elgitaren, det er en tradisjon fra århundreskiftet vi snakker om. Vi ser kontinuiteten i det vi holder på med, men vi interesserer oss for hvilken effekt det har på publikum, ikke på kunstgalleriene. Det er vel derfor vi hopper mellom å lage smale og mer populære ting. En dag går vi kanskje til det skrittet å lage rock 'n' roll, sier han og skoggerler.

[[Eth]] Det kampen står om i dag er å bryte ned båsene. Ordet «avantgarde» er en selvmotsigelse. Det kom inn i kunsthistorien med dada og uttrykk som brøt så totalt med det bestående samfunnet at du kunne kalle det avantgarde. Men fra Beatles og frem til i dag synes jeg begrepet er poengløst, fordi den musikken jeg lager nå er en sum av det jeg opplever, mitt livssyn, menneskene omkring meg og så videre. Akkurat som en hvilken som helst streit rockemusiker. Defor synes jeg det er mer aktuelt å forholde meg til ord som «folkemusikk.» Mine røtter er nemlig ikke hardingfele, men Joy Division og Laibach. Jeg snakker norsk, men når jeg lager musikk så blir det jo en slags multikulturell suppe.

[[Eth]] Jeg hater ordet «eksperimentelt.» Jeg vokste opp med Holy Toy og synes ikke at disse greiene er noe nytt i det hele tatt. Men for et publikum som er vant til rock 'n' roll er det kanskje eksperimentelt. Men det er ikke avantgardistisk, bare samtidig, Det er samtiden som er interessant, og alt det vi kan hente ut av den.

[[Eth]] Hvis du ser på rockedelen av musikkverdenen, kan du se et grenseskille noe sted mellom en hovedstrømning og en avantgarde, en undergrunn, noe alternativt - kall det hva du vil?

[[Eth]] Det viktigste nå på nittitallet er at man ikke lenger ser undergrunnen. På åttitallet var det alltid en liten spalte i musikkavisene som omtalte den sånn at «sekta» kunne holde seg oppdatert. I dag gjør teknikken at det er mye lettere å få gitt ut plater, og at band som egentlig er veldig marginale selger 10-20 000 eksemplarer av skivene sine. Dermed selger de nok til å kunne leve av det og er ikke interesserte i å nå et større marked. På åttitallet ga man ut kassetter for å prøve å få en kontrakt etterhvert. Nå har man fjernet seg helt fra den vanlige platebransjen. Et band som Seigmen selger kanskje 8-10 000 av den siste skiva, mens den japanske støymontøren Gerogerigegege selger 15 000 plater med low-tech-bråk direkte til distributørene; uten å ha platebransjen involvert i det hele tatt.

[[Eth]] Er ikke denne greia i ferd med å bli helt irrelevant ved at den ender opp i det samme dilemmaet som Ny Musikk-bevegelsen har gjort; at det som en gang var nyskapende stivner i etablerte former?

[[Eth]] Problemet med Ny Musikk er at de ikke beveger seg på gateplanet. Vi går like gjerne på punkkonsert som på Ultima eller Høvikodden. På tredve- og førtitallet var Ny Musikk-komponistene premissleverandører, men kom ikke her og si at dagens Ny Musikk leverer premisser for noen andre enn seg selv. Det er ingen som bryr seg om dem. På grunn av den muligheten teknologien gir for å gi ut plater og videoer og bevare uttrykk for ettertida så slipper vi å ta en seks års utdannelse for å kunne bryte grensene. Folk gjør dette helt naturlig. Alle har en liten punker i maven, men jeg tror ikke at Ny Musikk-menneskene tar frem punkeren sin unntatt når de digger Bon Jovi i fylla.

[[Eth]] Hvis man skal bryte reglene på en vettug måte, bør man ikke kunne dem først?

[[Eth]] Det kommer an på hvilke regler du er ute etter å bryte. Vi er mest opptatt av å bryte reglene for den rockekulturen vi er vokst opp med. Mytologien omkring band og publikum, rockeklubber og gjestelister. Vi bruker mye tid på å problematisere sånne ting som hvem som er i bandet.

Origami er kjent for påfunn som å la andre opptre under deres navn. Men det er alvor i ablegøyene:

[[Eth]] Alle grensene er sprengt. Vi har sett den verste volden på video og hørt den råeste støymusikken på CD. Hos dem vi relaterer oss til, er det en følelse av at det begynner å bli viktigere å spørre hva som skjer, enn å lete etter flere tabuer.

[[Eth]] Hva med den «nykonservative» stemningen som du finner i europeisk undergrunn nå, og bruk av veldig ladede symboler. Tror du at dette er et forsøk på å putte verdier inn i estetikken igjen?

[[Eth]] Ja, og her er det veldig lett å trå feil og ende opp i arroganse, eller enda verre: Ignoranse.

Tore satser heller på en hjemmesnekret livsfilosofi ikledd en humoristisk ham, fundert i anarkismen og en kulturell diett som spenner fra «Baywatch» til Beethoven.

[[Eth]] Jeg tror folk flest har funnet sin form. Hvis det da skal være en mening i å holde på så må en jakte på meningen i det en gjør. Noen toner opp symbolikken, andre dødsperspektivet, og noen bukker under for det faen i helvete-syndromet som er så stort nå: Vi har gjort ting som kunne solgt tredve tusen skiver av om vi hadde slengt noen oppnedkors og 666 på omslaget. For meg beviser alt dette bare viktigheten av anarkisme, siden du da velge selv hva du skal bygge livet ditt på.

Selv er Tore Bøe for fred og blomster og sånt noe; med måte selvfølgelig. Og mener at det er viktig med et bevisst forhold til livets mørkere sider:

[[Eth]] Når vi ser intervjuer med enkelte band vi har kontakt med så kjenner vi dem ikke igjen. De snakker om død og hvor flott det er med ødeleggelse fordi den er nødvendig for å skape noe nytt. Men når du treffer dem er de ikke folk som lukter av lik, de er kjappe små italienere med rosa T-skjorter.

Dog henger eimen tung over undergrunnen:

[[Eth]] Vår generasjon er vokst opp med en slags dødsbevissthet. Selv om det kan høres patetisk ut å snakke slik, så kjenner alle noen som har tatt livet av seg og det blir en naturlig konsekvens å skjønnmale slike hendelser.

-  estetisere det?

[[Eth]] Ja, men å la seg fascinere av døden, som for eksempel gjennom blodige skrekkfilmer, fører til at du før eller senere må spørre deg selv hvorfor du sitter og ser dem. Du må ta et valg. Mange av disse bandene begynner å nå dette punktet. Noen av dem blir bare mer ekstreme, andre blir mer «interessert.»

[[Eth]] «Seriøse?»

[[Eth]] Ja, de bruker dette som en naturlig del av vårt språk. En del av dødsromantikerne burde stoppe oppog tenke over hvor priviligerte de er som kan gi ut plater med meningene deres på. Dette er ikke et rop om hjelp fra et somalisk barn, det er mennesker som deltar i markedsøkonomien

Tore Bøe tar min utfordring om å finne tre plater i Voices of Wonders butikk som beviser på at rocken fornyer seg selv:

Avant-

Tidligere «sære» kunstnere lager u-platt techno. Suggererende og beroligende.

Coil vs. Elph: Born again pagans

garde-

Brutal smeltedigel av frijazz, Debussy, pop og punk anført av saksofonisten John Zorn.

Naked City: Grand guignol

rock?

Gripende vakkert fra Swans' feminine element. Lyrisk og skremmende.

Jarboe: Sacrificial cake

Tore Bøe: «De snakker om død, men er kjappe små italienere med rosa t-skjorter.» Foto: Sandra N. Jensen, Black Factory Studio

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 01/12-95, kl. 17.22 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.