Julen: Bringing it all back home

Når du i denne sursøte adventstid møter et kvinnelig medlem av befolkningen, overlesset med uttallige julegaveposer, skal du ikke fnyse foraktelig over hennes shopaholiske anfall. Isteden skal du tenke i ditt stille barnesinn: Der går en tradisjonsBÆRER.

AV PåL MATHIESEN

Sosiologen Anita Borch har begått en arbeidsrapport om innkjøp, giving og mottak av julegaver. «Hei hå, nå er det jul igjen» heter verket, som tar høyde for å belyse langt mer enn innholdet i gavemylderet under julegranen. Hun ser på oss der vi sitter i godstolen som representanter for gavegivernes ulike motiver og adferd. Hun tenner alle lys, for de mer eller mindre glade givere - så ingen Krogh er mørk.

Mangt et negativt søkelys er blitt satt på det faktum at vi nordmenn fullstendig «tar av», og lar lommebokens vinger styre vår ferd under førjulshimmelen. De nakne tall tilsier at vi summa summarum bruker ca 7 milliarder kroner på julehandel i året. Forbruket i desember overstiger januar og november med 30-40 prosent. Julerushet utgjør 10-11 prosent av butikkenes årlige omsetning.

Rapportens klareste konklusjon er at kvinner engasjerer seg langt mer i gavehandelen enn menn. Borch ser på dette som et uttrykk for at kvinner, gjennom sitt særlige fokus på julegaver, tar «ansvar for å knytte sosiale bånd mellom familie, slekt og venner.» Den minst engasjerte kategori i «juleforestillingen» er menn i alderen 37-50 år.

Det er neppe tilsiktet fra sosiologens side at hennes inndeling av gavegivningsprosessen ligner en barnefødsels. Desto mer gledelig er den utilsiktede syntese som oppstår i brytningspunktet mellom den beinharde materialistiske analyse, og Betlehems begivenheter.

Borch deler julegavegivningen inn i tre faser: Forberedelse, presentasjon og forandring. Forberedelsesfasen er den vi nå går inn i. Adventstiden. På dette tidspunkt står innkjøp i sentrum.

Presentasjonsfasen er selve «sannhetens øyeblikk» på julekvelden, og forandringsfasen betyr det tidspunkt da vi eventuelt «forbedrer» gavene ved hemmelige besøk i romjuls- eller januarbutikker.

Den likeglade

I forberedelsesfasen kan man etter Anita Borchs analyse finne forskjellige typer kjøpere. Den svakest involverte er den likeglade, som i de siste dager før julaften bestormer en butikk eller to. Vedkommende har ingen liste over gaveønsker. Valget av gaver faller da også svært tilfeldig for dette arme kryp, som heller ville gått en ekstra tur på kino. Det en denne kategori som gjør gavekjøpene raskest unna.

Den emosjonelle

Den emosjonelle gavekjøper elsker julehandel. Denne typen kan fort vise seg å være vel så inntatt i selve forlystelsen ved å handle, som i selve resultatet. Den emosjonelle er også den første til å oppsøke butikkene når julepynten kommer på plass, og de første hymner legges ut på høyttaleranlegget - en gang i oktober(!).

På samme måte som den likeglade har denne julefølsomme type få eller ingen planer med selve handelen. Men i motsetning til den ufølsomme bruker denne mennesketypen svært meget tid på å tråle alt fra bensinstasjoner til eksklusive magasiner. Det er denne gruppen som er «ofrene» for næringslivets stadig økende reklamesatsing i forbindelse med julen.

Kvinner innenfor denne kategorien har likevel evnen til å kombinere opplevelsen i konsumverdenens eventyrland med det faktum at innkjøpene også vil glede andre.

Den rasjonelle

Her finner vi dem som planlegger handelen til minste detalj. På grunn av den ekstreme graden av planlegging tillater ofte denne gruppen å begynne selve handelen forholdsvis sent. To-tre uker før juleklokkene kimer går denne sorten med målrettede skritt mot de gavehyllene som antas å inneha akkurat hva vedkommende leter etter. Kort tid etter forlater petimeteret butikken i trygg forvissning om at det er et år til neste gang man trenger å utsette seg for slike strabaser.

Den seriøse

Dette er den type mennesker som tar julehandelen mest alvorlig. Den seriøse likestiller gavekjøp med ansvarsfullt og forpliktende lønns- og organisatorisk arbeid. Innkjøpene planlegges nøye, men på tross av de gode forberedelsene bruker denne kategorien ekstra tid på å finne den «rette» presangen. Den seriøses visshet om at handelen krever tid, gjør at prosessen igangsettes samme uke som julekalendrene åpnes.

Borch fastslår at 77 prosent av alle julegavekjøpere har et bevisst forhold til å planlegge handelen. Over 50 prosent av oss begynner julehandelen parallelt med adventstiden. Sosiologen konkluderer dessuten med at de fleste av oss «gjør unna» julehandelen rimelig raskt. Under 10 prosent bruker faktisk 10 timer eller mer på å tråle butikkene. Hvis jeg har forstått forskerinnen rett så mener hun at mange av oss faktisk er «seriøse» julegavekjøpere. Noe som etter hennes mening er positivt. Kulturbærende.

Rapporten viser også at det er et skille i mentalitet mellom ulike kjøpergrupper. Et sted heter det blant annet: «Høy inntektsgruppe synes å vektlegge gavekostnader fremfor gaveinnhold…Høyt utdannede på sin side synes å vektlegge gaveinnhold fremfor gavekostnader.» Sosiologdamen synes likevel å se en spennende trend i galskapen. Tidligere gaveforskning har lagt vekt på det «ukristelige» i at gavegivningen synes å ha hatt et sterkt preg av byttehandel. Uaktet kjønn og inntektsgruppe mener Borch at omsorgsperspektivet i akten og prosessen bør trekkes tydeligere frem.

Oh Jesus!

Hvis Jesus hadde levet ville han sikkert stått ved slumsøstrenes side i julerushet for å hjelpe de syke og ensomme. Ære være ham for det. Men de fleste skjønner likevel at presten er på tynn is når han julaftens ettermiddag kommer med den forutsigbare preken om «julens egentlige innhold». Det er og blir gavene under treet som er feiringens høydepunkt. Og kanskje burde ikke prestene være så oppsatte av å markere sin avstand til dette? Amerikanske kolleger av fru Borch har i hvert fall fastslått at barn ber til «Santa» og ikke til Gud ved juletider.

Selve julehøytiden fremstår som et konglomerat at tradisjoner. Drikke- og etegildet er i vår kulturkrets nedarvet fra de norrøne tider. Gavegivningen har en kristen opprinnelse gjennom middelaldermunken St. Nicolaus, som visstnok ga gaver til de snille og fattige, og ris til de slemme og ulydige. Vår egen nisse har på sin side aldri gitt noe som helst, han har bare krevet og krevet.

I «Hei hå, nå er det jul igjen..» hevder Borch at dagens julefeiring noe uriktig forbindes med ren kommersialisme. Hun tar sin engelske kollega Golby til inntekt for at den juletradisjon som vokste frem i England på 1830-tallet, er forbausende lik dagens.

I denne tradisjonen legges det særlig vekt på julefeiringen som en konsentrasjon rundt familie, barn, «goodwill» og nostalgi.

Den norske sosiologen Gullestad argumenterer langs de samme linjer. I en tid hvor mange «blodsbånd» brytes, blir julefeiringen enda viktigere enn tidligere. Julegaven kan i en del tilfeller bli den eneste reelle kontakt man har med sine nærmeste. Nettopp derfor er gaveritualet en viktig trygghet, idet det opprettholder sosiale bånd og fellesskap mellom mennesker. «Gjennom gavegivning veves og monteres nettverk som skaper stabilitet og kontinuitet for den enkelte», hevder Anita Borch.

Nostalgi

I et samfunn som allerede er preget av en nostalgitrend, synes den forestående høytid som en ytterligere (h)julomdreining langs samme spor. Det fine med julen, hevder Borch, er at den også gir våre gamle en viktig rolle i familiesamspillet. Nettopp det at de eldre representerer det gamle og opprinnelige gjør at vi integrerer dem i julefeiringen. Innenfor vår julekultur er selve nostalgien nemlig et bærende element. Helt siden 1920-tallet har det vært et ideal at feiringen skulle være «gammeldags».

Et annet interessant element ved julefeiringen er at den er i vekst over hele verden. Langt ut over den kristne kulturkrets begynner disse ritualene å finne fotfeste. I disse ulvetider for kristen misjon må vel det være godt nytt for kirkens julemoralister? For tross alt vil det i lengden være vanskelig å unngå å oppdage julefeiringens innerste rom. Stallen i Betlehem, hvor kvinnen Maria ga hele verden en frelser. Å hevde at norske kvinner på samme måte bringer frelse hjem til sin familie og sine barn gjennom raseringen av diverse varehus, er og blir en overdrivelse. Men de bringer med seg noe godt, noe fint, noe varmt, noe nært. They are bringing it all back home. Thank you, Bob!

Billedtekst: Kjærlighet: Hun elsker det