![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Det kan være på sin plass å sette diktet i et klarere lys. Det ble skrevet fra 1809 til 1811 mens Napoleon herjet på sitt verste i Europa. Dikteren er en 21 åring som reiser over havet fra England til Portugal - der krigen pågår - og rir videre ned igjennom syd Spania til Cadiz hvor kruttrøyken ligger over slagmarkene.
Hvilken reise for et ungt menneske! La oss se hvordan Byron beskriver hærene, soldatene (c.I st.40):
By Heaven! it is a splendid sight to see /(For one who hath no friend, no brother there) / Their rival scarfs of mix'd embroidery, / Their various arms that glitter in the air! / What gallant war-hounds rouse them from their lair, /And gnash their fangs, loud yelling for the prey! / All join the chase, but few the triumph share; / The Grave shall bear the chiefest prize away, /And Havoc scarce for joy can number their array.
Slik var krigens skjønnhet og gru den gang - slik så Byron det - og som 'journalist og dikter i ett' skriver han sin beretning. Ja, dikter! Den gangen kunne man skrive i dikt- eller sang form - og mane frem kvaliteter som nåtidens prosa ofte ikke makter. Men mer enn det: Vi møter ikke bare begivenhetene i Portugal, Spania, Grekenland og Albania, men vi opplever også en ung manns kamp med seg selv: Hva er denne verden, og hvem er jeg?
Uthaug gjendikter strofen slik:
Ved himmelens makter! For et skuespill! / (For jeg har ingen bror og frende her.) / Se hvilket vell av farger som må til, / et frodig spill av faner og gevær; / som krigens hunder fråder av begjær / og lyst på byttet - menn som står for fall. / Ja, alle deltar; få av denne hær / vil smake seier, slik som graven skal, / når døden jubler over grenseløse tall.
Aagenæs anklager Uthaug for metrisk slaveri og for bruk av «nedstøvet» språk. Ja, Uthaug har gått inn på Byrons metriske form, nettopp for å skape den sangkvaliteten som var utgangspunktet. (Verket er delt opp i fire 'cantos' eller sanger, hvorav Uthaug har gjendiktet de første to.) Å snakke om metrisk slaveri er å undervurdere fullstendig den metriske formens betydning for et slikt verk; den er i høy grad vesentlig. Det er nettopp den musikalske kvaliteten som bærer diktet.
Å beskrive Uthaugs gjendiktning som «henlagt i et dødt språk, innsvøpt i klisjeer og utbrukte uttrykk» sier mer dessverre om anmelderens språksyn enn om Uthaugs arbeid. Aagenæs misliker linjer som(c.I st.44): så nok om krigskumphaners barske kiv, / som bytter livets åndedrett med ry. I originalen lyder det slik: Enough of battle's minions! Let them play / Their game of lives, and barter breath for fame. Han spør om soldater ville fryde seg ved å få geskjeften sin omtalt slikt. Det er et tåpelig spørsmål. Ordrikdommen bruker man i fullt mon - som dikter, som gjendikter.
Andre ord og vendinger kunne vært valgt, men Uthaug har faktisk gjendiktet disse to sangene - ca. 200 vers, tilsammen 1800 linjer som alle utelukkende har mannlige rim (med trykk på siste stavelsen) - på en måte som virkelig presenterer den unge Byron for det norske publikum. Det er en enestående prestasjon - både litterært og håndverksmessig - et håndverk som vel de færreste er i stand til idag.
Og skulle det være vanskelig for en som ikke kjenner Byron fra før, får vi gode, forklarende noter underveis, og en informativ og interessant innledning som i høy grad oppmuntrer til lesning av selve verket.
Hvorfor da så mye galle hos en anmelder - så fullstendig mangel på nyansering? Man spør seg selv om dette er et offentlig angrep på oversetteren - og i så fall, hører det ikke hjemme i en anmeldelse. Eller er det Byron Aagenæs misliker? Han har funnet diverse sitater for å støtte sitt negative syn: Han siterer Harold Nicolson som har antydet at Byron var motsetningsfylt. Er det negativt? Han siterer bl.a. T.S.Eliot om Byrons «falskhet» og manglende «dybde». Ja, Byron var en slags dandy - han likte et godt publikum, slik som Oscar Wilde også gjorde, og han skrev i en slags melankolsk gledesrus som vekket og vekker stor begeistring. Det er den unge Byron vi snakker om - han tente en ild, og mennesker ble revet med. I Russland, for eksempel, i desember 1825 etter det første opprøret mot Tsaren var blitt knust, går lederen, Ryleyev, frem til galgen; i sin hånd bærer han en diktsamling. Det er Byrons. Childe Harolds Pilgrimage står som et monument til ung modig vilje til forandring.
Aagenæs må dog berømmes for valg av overskrift: «En Byron for vår tid?» Det er et godt spørsmål - for hvordan skal et ungt menneske i dag takle den moderne verden, med all den krig og elendighet? Byron dro ut for å se selv - han så, han reagerte og han skrev: Noen av linjene var mindre bra, noen gode - og noen helt uforglemmelige, som f.eks (c.II st.76): Hereditary bondsmenn! know ye not / Who would be free themselves must strike the blow? - og i gjendiktningen: Å, dere med slik arv å bære på: / Den som vil frihet må selv bryte tvang.
Man må lese med åpent sinn, gå inn i historien for to hundre år siden, leve seg inn i Byrons verden. Dermed kan vi også i høy grad få et perspektiv på vår egen tid.
Aagenæs siterer også Harold Bloom. En av Blooms bøker, fra 1973, heter The Anxiety of Influence - anmelderen rammes kanskje nettopp av denne angsten, og ved det føyer han seg inn i rekken av medlemmer i det Bloom beskriver som «The School of Resentment» - en harme kanskje, i dette tilfellet, mot hele den romantiske tradisjon.