![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
For det første går journalistene som skriver slikt stoff fullstendig berserk i kursiver, fete typer og andre stilistiske krumspring. De klarer åpenbart ikke å skrive mer enn fem linjer før neste fem kommer som fete typer. Dette kan være midt i et avsnitt og virker nærmest systematisk umotivert. Jeg har til dato ikke funnet eksempler på at innholdet i en slik kladd med fete typer fortjener disse typene noe mer enn poengene i avsnittet før eller etter. Noen ganger ser det ut til at denne formen for alternering mellom fete og normale typer kun er en måte å ordne stoffet på. For liksom å signalisere at det kommer et nytt poeng eller at et intervjuobjekt puster inn og begynner på en ny setning. Snakk om høye tanker om sitt lesende publikum.
Det neste trekket har interesse på grunn av dets litterære kvaliteter. Her dreier det seg om denne journalistikkens tendens til å snakke i analogier og metaforer for ytterligere å understreke dramatikken. For eksempel kan man lese om Myggen som under en landskamp fintet en motspiller opp i pølsebua hvor han ble nektet servering før Bohinen gjorde en dragning som sendte 10 milliarder lire seilende ut av den grønne matta fordi den italienske landslagsspilleren heller burde søke jobb som ballgutt. For ikke å snakke om den alltid løpende Leo som vi får lese tar turen om Tåsen og Grefsen før han mottar ballen i Ryen-krysset, og der er ikke motstanderen, slik at Leo får stå alene og score mål. Man kan etter et slikt referat spørre seg om Leo har vært på Ullevål i det hele tatt.
Hvis man skal forsøke å forstå dette, er det nærliggende å forsøke seg med en antropologisk forklaring på fenomenet. Jeg vil påstå at det er en forutsetning å kunne ganske mye om fotball for at disse referatene skal gi mening. Når man kan en del, fungerer referatene som en slags bekreftelse på stammetilhørighet. Referatene inkluderer og ekskluderer fordi man må kjenne til Myggens, Bohinens og Leos ferdigheter for å forstå hva de driver med. Hvis ikke kunne dette like gjerne vært en reportasje om en pengetransaksjon eller et lokalt orienteringsløp.
Etter dette kan man jo spørre seg om det var så mye bedre før. Jeg tror vel egentlig ikke vi, sportsfolket, vil bytte, selv om jeg personlig gjerne hadde hørt flere referat på samme nivå som legendariske: «Harry Kure tar corner».