![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Før han ble sentralbanksjef var Torstein Moland best kjent som elgjeger. Den kamuflerte eminensen skjøt dessuten storvilt for Arbeiderpartiet på de økonomiske jaktmarker. Men når skaumannen med jegerluen ble satt på post i Norges Bank, ble det samtidig vanskeligere for ham å skjule seg i byråkratbusker og kameraderikratt. Jegeren ble den jagede.
Når Moland stod i aftensolen og hevdet at han fratrådte utelukkende av hensyn til sin familie, er det en sannhet med betydelige modifikasjoner.
De fleste forstår at det i praksis ville vært umulig for ham å bli sittende, uaktet hvor «skyldig» eller «uskyldig» han i realiteten er. Tilliten til ham som en ansvarlig person i norsk offentlighet ville aldri kunne bli gjenopprettet. Man kommer ikke bort fra det enkle faktum, at det er langt under en sentralbanksjefs verdighet å ha begått et bomskudd a la Airbus.
Kan godt hende at Moland ikke visste om noen gjenkjøpsavtale. Men han burde visst. Burde visst. DET kunne han aldri ha fått snakket seg bort fra. Derfor tilsa et pragmatisk resonnement, i beste sosialdemokratiske ånd, at Torstein måtte ut av kontorene på Bankplassen. En eventuell frikjennelse i Overlikningsnemnda ville aldri kunne frita Moland fra dette; at han BURDE visst. Veivalget var derfor egentlig enkelt. Ut i skauen igjen. God elg.
Men redegjørelsen MÅ komme. Dog er det allerede skadeskutte Høyre moralsk svekket gjennom Ditlev-Simonsen-saken, men en unnlatelse av å tvinge Sigbjørn opp på talerstolen kan kun betraktes som det definitive selvskudd fra opposisjonens side. Enda viktigere er likevel den kommende debatt om utnevnelse av ny sentralbanksjef.
Det er selvfølgelig hevet over tvil at ansettelsen av Moland var politisk. Arbeiderpartiet ønsket seg en kjentmann, og fikk det til tross for mistillitsforslag i løvenes hule. Men etter kjentmannens bomtur og påfølgende sorti inn i solnedgangen, må vi tro at løvene vil brøle høyt og lenge mot en ny partiansettelse.
Både Skogstad-Aano og Hermansen har vært nevnt som mulige Ap-kandidater. At maktarrogans-partiet fremfor noen ønsker sine egne i høye sammfunnshverv er et velkjent kapittel i norsk etterkrigshistorie. Men om Einars etterfølgere vil tørre å videreføre arven denne gang, er vanskelig å si. Vi har jo en Einar i tre kanaler allerede.
Sigbjørn Johnsens rolle i dette spillet er særlig interessant. Hans ansettelse av Torstein Moland har luktet av skogskameraderi fra første dag. Det er tydelig at vår finansminister har dekket sin åndsfrende så lenge og godt som han bare kunne. Det er langtfra sikkert at finanselgen vil kunne overleve nok en turkamerat-ansettelse. Hvis han velger å insistere på dét.
Med rette kan man i dag spekulere på om Sigbjørn Johnsen vil bli sittende som finansminister helt til 1997. Før tumultene om sentralbanken riktig er over, kan det jo vise seg at Ap finner det hensiktsmessig å sende nok en tro tjener inn i solnedgangen…
Selv om den ideologiske arven fra kommunismen og sosialismen for en stor del er skiftet ut i Ap, sitter mentaliteten i forhold til selve maktutøvelsen fortsatt igjen. Ut i fra et demokratisk synspunkt ville man mene at det menneske som skal være sentralbanksjef, først og fremst burde være Norges flinkeste bankmann. Men for Arbeiderpartiet synes det viktigste å være at vedkommende er lojal i forhold til deres økonomiske politikk. Man utvikler svært effektive styringslinjer gjennom en slik filosofi, men meningsbrytningen uteblir i vesentlig grad.
Det leie med de tusenvis av «Elg i solnedgang» -bilder som pryder norske hjem, er at det ikke er noe utvikling i dem. Ingen bevegelse. Det ser ut som den fordømte elgen skal bli stående der til evig tid.
Vi får kanskje godta at nordmenns estetiske sans ikke kommer til å revolusjoneres. Litt søtt er det jo også. Men det er alt annet enn søtt å akseptere at forstokkede politiske elgprinsipper skal ligge som en mørk furutrehånd over vår demokratiske utvikling.