Kommentar: Fordi det er FETT

... og det er ikke moderne, og ikke apollinsk heller.

Til lanseringen hadde Rolness fått med seg møbelhandler Arvid Engen fra Jessheim og mediemennesket Toppen Bech, ifølge Rolness den første som skriftlig våget å sette spørsmålstegn ved designekspertenes arrogante råd til hjemmene.

Rolness selv imponerte som sedvanlig ved sin sikre balanseringskunst: «Alle vet jo at den gode smak finnes… i bøker.» Arvid Engen snakket seg varm om møbelkjøperens, huseierens integritet. Toppen Bech fortalte forsamlingen om sin første nagende tvil way back in 1964: Hadde nå designerne rett i alt? Er kos så galt? Hva slags erotikk kan man ha bak funkisfasader?

Til det siste bør man vel bare replisere at det er ikke huset det kommer an på, men partneren. I sin iver etter å forsvare noen, kommer Bech til å tråkke på andre.

Og slik er det jo alltid med disse smaksdebattene. De går og går, på tross av at all konvensjonell visdom forteller at smak og behag ikke kan diskuteres, og at smaken er som baken: delt.

Det går an å se pragmatisk på tingene, som norske brukskunstnere da det gikk opp for dem at Ola Nordmann aldri i mengder ville flokke seg til verkstedene deres, og at de altså ikke kunne leve av sitt håndverk. De omdøpte seg til kunsthåndverkere, kalte verkstedene atelierer og definerte staten som sin motpart - istedenfor det gjenstridige nipselskende folket.

Men noen vil bare ikke gi opp. Et fåtall riktignok: De fleste designere har vel i dag innsett at mange aldri vil akseptere deres smak; den gjennomført slanke, plassbesparende, ikke-støvsamlende linje i interiøret. Folket har talt, og folket vil ha sine overstoppede møbler, sine fyldige, myke praktstykker. Og hvordan kan smakseliten være overrasket over det?

For den jevne norske mann vil heller aldri la seg lokke til å se sylslanke Kate Moss som et sexsymbol. Det er og blir fru Smith som gjelder. Den overstoppede go'stolen fremfor den slanke rørkonstruksjonen. Og det er like utenkelig at greyhounden skal kunne overta symbolverdien som den ultimate familiehund fra St. Bernhard. Folk har heller aldri foretrukket sine lommebøker slanke, de liker dem så fete som mulig.

Så kanskje Toppen Bech har et poeng. Det er eldgammel visdom at fyldig er mer ettertraktet enn slank. Men ikke i alle lag av folket. Motebransjen og damebladenes (men ikke herrebladenes!) forsider har i årevis forsøkt å presse den slanke linje nedover hodet på den vestlige verden. Motebransjen har flippet helt ut og sender anorektiske småpiker ned catwalken i et slags elitens freakshow. Så hvor snur vi oss for rettesnorer i vår lede over denne endeløse debatten om tykt og tynt, klumpete og elegant?

Eliten har jo aldri vært i tvil. Det fyldige er for oppkomlinger: De virkelig rike og snobbete trenger ikke den nærmest fastmonterte biedermeierspisestuen på stas. Tvert imot, og som Hertuginnen av Windsor sa: You can never be too rich or too thin.

Eliten er mager. Skal vi tro Camille Paglia i Sexual Personae er den mager av prinsipp.

Elitens slanke linje er ifølge Paglia apollinsk, maskulin, kulturbyggende. Den slanke linje hater det fyldige, for der ligger den fysiske nytelse, Dionysos, kvinnelighet og forfall. Den apollinske slanke linje blir en flukt fra kvinneligheten, fra livmødrene blant oss. Den slanke stålrørsstolen blir i dette perspektivet en flukt fra en fylde som etteraper naturen, etteraper den store mor, hennes fang og hennes bryst. Det slanke er Apollons rette linje, siktelinjen, som bygger kulturer i mer og mer hierarkisk ånd, inntil høydepunktet nås: fascismen, det fullstendig gjennommaskuliniserte samfunn.

Ren ånd, garantert fritt for materie, kropp, lukt, smak og lyd: Bare blikket, mannens evige blikk på kvinnen blir tilbake, og en dag, en dag vil blikket finne at hun er blitt som ham.

Blikket - og linjen. Den slanke, rene linje hater den tykke. Alle tegn til formløshet og utflytende linjer, store sofaputer og brede akterspeil, fyldige buffeter og tunge bryster er tegn på oppgivelsen av det store prosjekt: Å fjerne oss fra naturen og derved bli ren kultur: våre egne iscenesettelser. Som menn, naturens avvik, kulturens triumf. Å ikke ha former lenger, å bli en egypter, en ren profil.

Og stakkars kvinner som fra naturens side har mere fett og mindre kantede kropper. Titusener av helsestudioer i Vesten lever av å avkle kvinner deres dionysiske natur, deres plagsomme kvinnelighet. Time etter time slåss kvinnene mot feminiteten, jentene fryder seg over at kroppen antar stadig mer maskuline former, hardere muskler, strammere sener, at den utstråler virilitet, bare noen få timer med anti-hofteøvelser nå, så matcher endelig jentene Mies van der Rohe-møbelet som symboliserer optimal apollinsk rensning: Less is more, eller som Oscar Wilde lar Lady Bracknell si til Cecily i The Importance of being Earnest: «Your hair seems almost as Nature might have left it. But we can soon alter all that.»

Så hvem sier at designerne har tapt?

LASSE MIDTTUN

ELITENS SMAK: Kate Moss
FOLKETS SMAK: Anna Nicole Smith

Artikkel automatisk generert, 26/11-95, kl. 23.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.