![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Joanna Simon: All verdens vingleder
160 s.
Aschehoug
Ingen grunn til ikke å anbefale høstens vinbokDet er vanskelig å skrive noe generelt om vin som virkelig er av verdi. Selve produktet og dets historie motsetter seg effektivt enhver generalisering, ganske enkelt fordi vin er et så vidtrekkende og smaksrikt fagområde. For de som ikke drikker vin, og altså er avholdsmennesker i tyngre eller lettere prosentgrad, skal det virkelig noe til å skape interesse for dette djevelske produktet. Men med Joanna Simons All verdens vingleder har faktisk avhold- og kirkefolket (katolsk eller ikke) fått en svært interessant bok å forholde seg til når de nipper til altervinen. For her er en litt tørr, riktig og informativ vinbok - et 160 siders oppslagsbind på vei til å bli et lite vinleksikon. Nå finnes riktig nok ikke altervin som oppslagsord i bokens henvisningsregister, men det gjør lite når alt annet du gjerne vil vite om vin er tatt med.
Boken er tre-delt. I den første delen med den treffende tittelen «Få mer ut av hvert glass» får du råd om servering, vinsmaking, lagring og et rekke råd med på veien for å kunne avgjøre når vinkjellervinen din er optimalt drikkeferdig. Du får dessuten en del viet til produksjonen av kvalitetsvin, og en omfattende analyse av hvor de beste vinene lages. Den siste omfatter viner fra Storbritannia til Sør-Afrika, fra Canada til Australia. Alt er med.
Vinbildet vårt er til tross for Vinmonopolet forandret temmelig brutalt de siste ti årene. Nå kan du velge og vrake hurtigproduserte bulgarske viner, eller annen «billigvin», noe vi knapt har hatt her i landet i det hele tatt, så langt jeg kan forstå det. Vinbildet er, som du vil skjønne, utvidet i en grad som gjør det nærmest umulig for en vinelsker med utelukkende sitt franske vin-vokabular intakt å følge med i tidens vinmote, vindesign og stadig nye vindruesammensetninger. Tiden har løpt fra vinelskeren fra anno dazumal, ingen tvil om det.
Vin er en hverdagsdrikk for de aller fleste folkeslag, sågar for noen av oss nordmenn. Etterhvert som den norske vannkvaliteten har presset oss over på flasketappet kildevann, og selv de beste bartendere rynker brynene over en brysom gjest når du nekter å drikke klor-infiserte isbiter til ettermiddagswhiskyen er det i grunn bare en ting å gjøre - gå over til vin. Problemet er selvsagt hva du skal velge, hvilket glass av dette kjellermestrenes absolutt minste felles multiplum som kan egne seg til en avslappende forfriskning selv her hjemme. Valgtipsene får du i denne nye vinboken, men vær varsom-regelen gjelder fremdeles: Vin i glass smaker fortsatt dårlig oppvasksyre på kafé og har dessuten oftest en eim av sigarettrøyk festet til seg, så et glass kan fort bli en ufrivillig krydret opplevelse.
Derfor er det lurt å få med seg hvorledes du skal frigjøre smaksstoffene i vinen, slik at du kan skille ut den drikken du ønsker fra alt restaurantavfallet. Det gir boken deg en grundig innføring i, og dermed sikter forfatteren og forlaget seg inn på de som ikke er altfor vel bevandret i vinens gledesparadis, kall det gjerne en ny generasjon vin-smakere og drikkere. Du skal selvfølgelig passe deg for å krype inn i en røkfylt bule for deretter å klage over at Bordeaux-vinen din hadde en smak av tobakk, for den skal faktisk ha det, om du liker det eller ikke. Smaker vinen lett av parafin er det fordi du har fått en moden Riesling i glasset, mens kattepiss tyder på en fransk Sauvignon Blanc. Du kan like det eller mislike det, men alle med en viss utviklet gane vil fort finne frem til sine egne uttrykk for hva vinen egentlig smaker.
Boken går inn på et annet viktig emne, nemlig hva du skal servere til vinen, eller sagt på den andre måten: Hva slags vin som passer best til maten du setter på bordet. Samspillet mellom mat og vin er et nøye uttenkt samspill mellom syre, salt og sukker. Det morsomste du kan gjøre er å prøve et utvalg ulike viner til en enkel pastarett, for her skal vinen harmonere med sausen, og det kan by på problemer for de fleste. Italienerne har selvsagt langt på vei løst dette vinproblemet, så følg bokens råd og skaff deg et drikkfeldig utvalg av Dolcetto, Barbera eller ung Chianti Classico.
Hvis du nå synes dette høres ut som en tørr leksikalsk veiviser til vinens verden, er det langt fra tilfellet, fordi boken er gjennomillustrert i forlokkende fargebilder, noe som gjør leseropplevelsen av teksten temmelig visuell. Du får vann, unnskyld, vin i munnen av produktet fra bokdesignerne.
Gode råd er dyre, men ikke i denne vin-sammenhengen. For brordelen av boken er viet til en grundig omtale av de mange ulike druesortene, med hyggelige bilder av druenes aroma, f.eks. litt nyslått gress (!) og noen stikkelsbær. Og her går boken informasjonen fra Vinmonopolet (som i all beskjedenhet bruker et svært begrenset vokabular) en høy gang. Gjennomgangen av de ulike produsentlandenes spesialiteter er kortfattet og grei, og vil du vite hvilke årgangsviner som er (var) best tilbyr boken enkle «terningkast» i den sammenhengen. Jeg kan ikke se noen grunn til å unnlate å annbefale Joanna Simons All verdens vingleder, den byr på mye god informasjon for knappe tre hundre kroner, og forteller deg det meste av hva du har daglig behov for å vite om vin. Og er du så heldig å komme i nærkontakt med noen av Vinmonopolets spesialutsalgslister, så finner du fort mye som kan friste ganen, om enn ikke økonomene blant oss.