Lars Amund Vaage: Rubato Roman 208 s. Oktober

Rytme, rytmer, roman

Roman om identitet og musikk hvor språkets klang og rytme blir dominerende

Protagonisten i Lars Amund Vaages siste roman, Rubato, ble som ung mann tatt opp ved musikkonservatoriet i Bergen, men av personlige grunner, som han ti år senere fremdeles søker å få full klarhet i, trakk han seg bort fra musikken da han endelig hadde muligheten til å gå helt opp i den. Som all virkelig kunst krever musikk så mye av utøveren at det kan være skremmende å gi seg helt hen, alle har det heller ikke i seg å komme forbi stadiet hvor notene dominerer. Idet vi treffer Stein jobber han ved et steinbrudd og må kjøre til Bergen for å skifte ut en ødelagt kardang, det blir en reise både bakover og fremover i tid, Bergen rommer så mange minner og rett utenfor byen bor gamlekjæresten, Astrid. Bildet er kanskje litt platt, men det er på mange plan betegnende for Stein at han flere ganger har vært utsatt for at nettopp kardangen i bilen ryker, rytmeforskyvninger, brudd på styrings- og stabilitetsegenskaper er sentrale faktorer på mer enn ett nivå.

Gjennom en utstrakt og sjeldent vellykket bruk av retrospektiv får vi korte glimt inn i bestefarens personlighet og bredere innblikk i Steins barndom, hans forhold til Astrid og til musikken, og hans vei bort fra tilværelsen i Bergen. Historien er hovedsaklig skrevet i første person, jeg-formen brytes i kortere partier hvor Stein henvender seg til, og forteller om, et ukjent «du» som godt kan oppleves som ham selv.

Vaage mestrer å veksle mellom disse fortellerformene, og mellom nåtid og ulike lag av fortid, på en ubesværet måte som virker naturlig. Klassisk musikk er et sentralt element i boken, mye av Steins livsoppfatning og følelsesliv kommer til syne gjennom hans utlegninger om Bach, Schubert, Glenn Gould, til tider blir det litt for mye av det gode med musikken som speiler livet, men stort sett fungerer det bra. Lesere som virkelig kan sin musikkterminologi vil antagelig sette større pris på enkelte partier enn jeg gjorde.

Den virkelige hovedpersonen i Rubato er språket, klangene og rytmene, det musikalske potensialet i litteraturen. pningssitatet burde gi et lite bilde av musikaliteten i Vaages språk. «Rubato» står for en viss frihet i hastighet i forhold til grunntempoet i en komposisjon, man frigjør seg fra rammen uten å bryte med den. Stein benytter seg av teknikken hovedsaklig som en overlevelsesmekanisme, men også for å gi musikken, og livet, et mer personlig utrykk, Vaage leker uhemmet med tempoforskyvninger og rytmer på en måte som tradisjonelt hører lyrikken, eller musikken, til. Tidvis resulterer dette i stor litteratur, men i en del partier ser man for godt hvorfor denne stilen hovedsaklig har funnet sitt domene innen lyrikkens kortere, og mindre fortellende, form. «Då var det noko som brotna. Det knasa, det brast, som når bein blir brekte, berre hardare, for det var stål. Det ljoma som ei kyrkjeklokke, rapa som ein kval. Bilen stoppa brått og stod der, eller hang, i ei snor, i ein strikk, i den bratte lia. Og eg blei kasta fram, mot kvelden, mot verda, mot avgrunnen under meg,».

Skildringen av Steins uhell med bilen klinger utvilsomt godt, men etter flere sider hvor denne takten dominerer totalt mister man historien fullstendig av syne, alt blir bare rytmer og klang, hvilket ikke er udelt positivt for en roman som tross alt søker å formidle et konkret hendelsesforløp, en historie. Rubato byr på en fascinerende, men også temmelig utmattende leseropplevelse, og spesielt i bokens tidlige partier må man stadig ta seg sammen for ikke å begynne å tenke og snakke i samme takt som Vaage skriver i, hvilket ville være meget enerverende.

TONE VELLDAL

RUBATO: Trollbindende og enerverende rytmer.

Artikkel automatisk generert, 26/11-95, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.