Alexander Brenning: Trist som en matros Roman, 263 s. Gyldendal

Trist

Dette har vi hørt før. Mange ganger. Billigere. I fire farger.

I Brennings bok senker man landgangen, de fiktive personene tar av seg det de måtte ha av uhensiktsmessig undertøy og det knulles på forskjellig vis før man kryper opp i båten igjen og hever anker. Etterhvert som historiene om skrevende små piker, store piker, slanke pikker, ståpikker, små pikker, barberte bollemus og ungpikebryst skrider frem i kaskader av tabuord/tabuhandlinger blir det mer og mer klart for meg at den evige reisen på sinnets krappe bølge handler mer om å søke svarene med et annet hode enn det vi har fått til å tenke med.

Spørsmålet blir hva forfatteren vil med teksten annet enn å gjengi en mengde knull. Når romanens jeg-person for andre gang våkner av å få pikken sugd begynner virkemidlene å reptere seg selv. Og når en av de mange ungpikene i boken brutalt voldtas på en strand kunne man kanskje vente en mer dyptgående tematisk behandling. I stedet forlates voldtektsofferet taust blant forfatterens utlegninger om båtfartens historie.

Fordi hele oppmerksomheten er konsentrert om en erigert penis uteblir en videre utdypning av persongalleriet ettersom disse forsvinner så snart sæden er plassert på dertil egnede steder. Romanen er som en one night stand; en bruksanvisning på hva som er bak frem på et underliv og en vandring fra pikk til pikk, skjede til skjede. Og etterhvert som man hilser på den ene klitorisen etter den andre, og etter hvert som jeg-personens seksuelle preferanser spres ut over den veldige klode under mottoet; pules den som pules kan, sitter jeg mer og mer igjen med inntrykket av at forfatteren surfer inn i det litterære farvann ikke bare trist som en matros, men på en tabu-bølge konstruert for å drukne alt som kunne minnes om skrivetalent.

Å beskrive en rekke incestuøse handlinger vil ikke si det samme som å fordype leseren i temaet incest - på samme måte som det å filme en hjertestans ikke må forveksles med livredning.

På vaskeseddelen står det at romanen handler om det å trekke barndommen med seg gjennom livet. Det er mulig jeg-personen finner seg selv i kraft av å ha en erigert fallos, men spørsmålet blir om dette er interessant for leseren, eller om man etterhvert går trett av alle fiktive personer som er noe i kraft av sin klitoris og sin dryppende gonoré. De mange løse historiene styrer unna den vanskeligste oppgaven; å utdype temaet incest. Å skulle gjøre det krever atskillig mer enn beskrivelser av hvordan et knull arter seg på de forskjellige breddegrader og det er dette som etter min mening skiller god litteratur fra kioskpornografi.

Som pornografisk tekst er Trist som en matros hverken sjokkerende eller spesielt opphissende. Til det er tekstene for fragmenterte og valg av metaforer for klisjépregde, slik at et hvert tilløp til høydepunkter fort ender i antiklimak. Forfatteren forsøker f.eks. å resirkulere ideen om sammensmeltning mellom mann og kvinne uten å skape oppsiktsvekkende nye bølger om klisjeens troverdighet. En umiddelbar innvending er at dette har vi hørt før. Mange ganger. Hvorfor lese boken når man kjøpe et ordinært pornoblad og også få historien fortalt i farger? Det er billigere (denne boken koster 249 kr.) og man slipper å lese de 263 sidene det tar forfatteren å navigere seg gjennom sinnets krappe bølger med ballene som veiviser og pikken som kompassnål.

HILDE HJORTH

TRISTE GREIER: Incest uten innsikt.

Artikkel automatisk generert, 26/11-95, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.