John Erik Riley: Ikoner i et vindu eller sagatid Fortellinger, 246 sider Gyldendal 1995

Digresjon X

Kuule dagboksnotater for generasjonene fra x til å. Minst.

Gyldendal leverer med denne boken sitt bidrag til konkurransen om å finne ungdomens mest genuine stemme. Det var opprinnelig amerikaneren Douglas Coupland som først åpnet munnen i denne noen år gamle litterære sjangeren, men norsk forlagsbransje er ikke mindre oppmerksomme enn at de hiver seg på når en trend tar form. Derfor presenterer de nå en bok for alle «som leier video på ukedager, gruer seg til år 2000 og gjerne skulle vært litt snillere».

Etter å ha brukt en søndag formiddag på å komme igjennom de 250 sidene, sitter jeg igjen med en følelse av at dette like mye er en bok for de som lar seg fasinere av en forfatter med egne internett-sider, som trenger noe man kan lese til høy musikk eller en tekst det ikke er nødvendig å bruke tid på etter at lesingen er avsluttet. Den passer perfekt inn i myten som er skapt om en ungdomsgenerasjon som ikke kan se helheten for bare deler, aldri tar noe på alvor og som har gjort ironien til en slags lakkmustest på hvor vidt man mesterer virkeligheten eller ikke.

Ikoner i et vindu er satt sammen av et knippe fortellinger som alle henter stoff fra den samme kretsen av mennesker. Noen av dem kjenner hverandre, andre gjør det ikke. Hovedpersonen fra en fortelling kan dukke opp med en birolle i en annen og det sendes e-post som kanskje noen leser litt lenger ut i boken. Fortellingene har ingen egentlig handling utover å beskrive et antall enkeltepisoder og enkeltpersoner, lufte noen tanker og formulere noen refleksjoner, mens det stadig legges ut små sammenhenger som gjør at enkeltdelene noe senere kan koble seg opp mot andre enkeltdeler. Den helheten som bokens omslagstekst lover blir til slutt for diffus til å kunne kalles en sluttet ramme.

Gjennom hele boken føles det som om jeg sitter og ser på bildene fra en hyttetur jeg aldri fikk være med på. Det er tydelig at det som beskrives har vært viktig for de personene det angår, men Hallgerds steinbruddssightseeing med påfølgende knulling, Ketils hiv-test og Helgas brudd med både kjæresten og den selvpålagte vegetartilværelsen mangler den dimensjonen som kreves for å gjøre tekstene til noe mer enn dagboksnotater. I et kjapt og direkte, tidvis muntlig språk, kjører forfatteren i MTV-stil gjennom den ene menneskeskjebnen etter den andre og det virker nesten som om han tar hovedpersonene like lite alvorlig som de gjør selv.

John Erik Riley representerer en generasjon som er like mye et produkt av usikre tekstforfattere og AD'er, som et resultat av seg selv og sin historie. Gjennom bøker av typen Generajon X, Diesel-annonser som viser veien til en vellykket livsstil og MTV-videoer med det siste innen brystkirurgi, tilbys de stadig flere former som det er opp til dem å fylle med innhold. Og når Riley skriver en bok som illustrerer hvordan innpakningen får forrang fremfor budkapet, blir han faktisk en stemme for sine samtidige. Problemet er at han blir mer et symptom og en digresjon, enn en årsaksforklaring.

Den nye generasjonen forfattere kommer sannsynligvis først når noen klarer å stikke hull på denne oppblåste og mytebefengte virkeligheten. Sålenge forlagene fortsetter jakten på de unge som klarer å sette ord på reklamebyråenes bestrebelser, er det ikke så mye annet enn aksjekursene som beveger seg.

JAN-SVERRE SYVERTSEN

Artikkel automatisk generert, 26/11-95, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.