![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Mari Osmundsen: Sju sannferdige fortellinger
222 s.
Oktober
Sju fortellinger, basert på folkeeventyr, Bibelhistorie, gamle ordtak og engasjement.Med tittelen Sju sannferdige fortellinger vekker pseudonymet Mari Osmudsen klare assosiasjoner til pseudonymet Isak Dinesens Syv fantastiske fortellinger. I likhet med Dinesen, altså Karen Blixen, benytter hun seg av elementer fra en lang episk tradisjon, fra Bibelen, og eventyr. Men til forskjell fra Karen Blixen har Mari Osmundsen beholdt psevdonymet sitt gjennom nesten 20 år, sju romaner, sju noveller (1982), sju fabler (1986) og Sju sannferdige fortellinger. Hun er vel slik et godt eksempel på hvor sannferdig hun mener fiksjonen bør være, den skaper sin egen form for sannhet ved helt åpenlyst å være dikt og forbannet løgn.
Det er ingen enhetlig samling fortellinger Mari Osmundsen har skrevet denne gangen, men en samling som spenner fra tradisjonell novellekunst, via eventyrpastisjer og fantastiske fortellinger til noe som nesten kan ses på som en roman i miniatyr. Den «tradisjonelle» novellen representeres av åpningsteksten Ingen fluer, om en soldat som står vakt utenfor et forhørsrom der en kvinne tortureres. Formet som et tenkt brev til kjæresten, med summende fluer og tvetydige klask fra forhørsrommet, er den velkomponert på en flink måte, slik velkomponerte noveller ofte er, men effektfull. Menneskenes umenneskelighet er også ett av temaene i en vakre «miniromanen» «Ruths bok», der selve symbolet på menneskeforakt, slavetidens Amerika, er åsted for handlingen. Her møter vi den tidligere slavekvinnen Jewel, som sørger over at den hvite herren hun har elsket og fått barn med, er død. Oppvekstårene som «innejente» hos et sørstatspar, salget til en eksentrisk professor og årene som misbrukt leketøy for ham og vennekretsen, flukten og den lykkelige tiden som kvinne hos en hvit mann som respekterte, kanskje til og med elsket henne, skildres med ektefølt innlevelse, i løpet av noen timer ved den dødes seng. I en senere fortelling i samlingen, møter vi Jewel som en ånd som griper inn i tippoldebarnet Yolandas liv.
Manglende respekt for skaperverket er også utgangspunktet for den spesielle naturvernteksten «Hanen og regnbuen». Orun Tvehjerte tilhører et folk med trekk fra Osmundsens tidligere fantastiske fortellinger, et folk som lever et salgs middelalderliv med fantastiske elementer, like i nærheten av det moderne livet. Orun er en utpekt, med spesielle synske evner som han kombinerer med interesse for bytes og kvanteteori som student i byen Pardis. Regnsjø der han kommer fra er blitt regulert som opplevelsessenter for villmarksentusiaster, demmet opp og utbyttet, noe naturen hevner med å sende en tørke over landet. Mari Osmundsen har aldri vært redd for det overtydelige, men hun er i alle fall fantasifull, og bruken av elementer fra saga og legendetradisjon har hun et sikkert grep om.
Enda sikrere er hun i sine eventyrlige eksperimenter - såkalte «moderne» eventyr blir ofte både didaktiske og politisk korrekte, mens «Silkevippa» og «Vederlag for melet» langtifra er så overtydlige i budskapet at det gjør noe. I begge møter vi Kari-Kari, i den første skal hun finne seg en kar, i den andre prøver sønnen hennes å forstå Emmanuel Levinas' tanker om interioriteten mens han er på vei til nordavinden for å kreve vederlag for melet den har blåst bort med. I disse tekstene sprudler hun over i et språk like folkelig og gammalt som Levinas er skriftlig om moderne, med bergtakne jenter og vise koners ord: «Det går mange historier på bygda om Kari-Kari. Er det gjort, så blir det spurt; er det lite, blir det stort; lopper og slarvekjerringer kan ingen verge seg mot, og når alle spytter på en stein, blir den alltids våt; men kom alle gjerninger fram, fikk vel mange last og skam, og ikke blir du hvit sjøl av å tråkke andre svarte; så det er mangt en bør høre og ikke herme, for det kan bli vond kost å svelge egne ord.»
Mari Osmundsen hermer etter fortellere fra hele kulturhistorien, men har fortsatt et så godt grep på egne ord at de lar seg svelge uten større problemer enn man alltid skal ha med å svelge ord med næring i seg. Det blir både vist og sant.