Bokkronikk: Gilles Deleuze og filosofien

Gilles Deleuze, som valgte å avslutte sitt liv den 4. november etter langvarig og smertefull sykdom, var en av de store fornyerne i europeisk - eller såkalt «kontinental» - filosofi.

AV RAGNAR BRAASTAD MYKLEBUST

Den «modne Deleuze», særlig i bøkene han fra 1972 av skrev sammen med psykoanalytikeren FŽlix Guattari (død 1992 av et hjerteattakk) skulle selv lansere et stort antall nye begreper (eksempler: deterritorialisering/reterritorialisering, organløs kropp, immanensplan, nomadisme ), hvorav mange nettopp er et resultat av bestrebelser på å filosofisk begrepsliggjøre tankeerfaringer som forekommer i displiner som lingvistikk, psykoanalyse og politikk, og ikke minst litteratur og kunst.

Deleuze hentet inspirasjon og et stort antall eksempler fra samtidens teorier og begivenheter, og dette var en av grunnene til at han var en svært populær foreleser ved UniversitŽ Paris VIII, der han underviste fra universitetets grunnleggelse i 1969 til han gikk av på grunn av sykdom i 1987. Men han var i tillegg en lojal støttespiller for det i fransk sammenheng utdanningspolitiske eksperiment dette universitet utgjorde, også da det ble flyttet til temmelig spartanske lokaler i kommunen St. Denis nord for Paris. Han var forøvrig en mann med anti-autoritære politiske sympatier, som i 1988, i anledning tidsskriftet Magazine LittŽraires spesialnummer om ham uttrykte at han «aldri hadde tatt avstand fra Mai '68, aldri hadde vært medlem av kommunistpartiet, aldri hadde vært fenomenolog eller heideggerianer, aldri hadde gitt avkall på Marx.» Men i tillegg til i en viss forstand å være ungdomsopprørets eller «motkulturens» filosof, hadde Deleuze - som var en utrettelig og altetende leser - et inngående kjennskap til fransk akademisk (og ikke-akademisk) filosofi, og mange av hans nye «grep» på filosofien kan finne sitt avsett i passasjer hos relativt ukjente tenkere, f.eks. begrepet om «rhizomen».

Deleuze spesialiserte seg opprinnelig i disiplinen filosofi-historie, hvor han mottok påvirkning fra sine lærere Jean Hyppolite (Stikkord: Hegel-oversettelser og -studier) og Fernand AlquiŽ (stikkord: Descartes og Kant, såvel som studier over surrealismens filosofi), såvel som fra den «strukturalistisk» orienterte Martial GuŽroult (stikkord: Spinoza), men den første boken han ga ut, var om David Hume og empirismens subjektoppfatning, i 1953. -Deleuze har forøvrig redegjort for sitt etterhvert temmelig kritiske synspunkt på filosofihistorien i intervjuboken Dialogues, utgitt sammen med Claire Parnet i 1977.

På 50-tallet arbeider han bl.a. med Bergsons filosofi. Fra Bergson utvikler han et nytt, og «anti-hegeliansk» begrep om forskjellen - kanskje som et slags «svar» til Hyppolites hovedverk om Hegels logikk Logique et existence (1953), der Bergson blir trukket inn som kontrast. Men ikke minst arbeider han med Nietzsche, og i 1962 utkommer Nietzsche et la philosophie («Nietzsche og filosofien»), som utgjør den første sammenhengende og systematiske filosofiske behandlingen av Nietzsche i Frankrike etter 2. verdenskrig, og som skulle inspirere mange. Også her står forskjellsbegrepet sentralt, naturligvis i forbindelse med Nietzsches begrep om «genealogi» og de to typer «krefter», de «aktive» og de «reaktive». Boken er også dristig, f.eks. ved uten å nøle å fremstille Nietzsches begrep om vilje til makt som nytt syntese-begrep (en differensiell syntese av «krefter») som hevdes å unngå de problemer som hefter ved Kants syntese-begrep.

Her er vi forøvrig inne på et kjernepunkt ved Deleuzes «strategi»: I sine lesninger av enkeltfilosofer (der han særlig er opptatt av deres «metode») bygger han opp tematikker som han så bruker på en friere måte i sine mer selvstendige bøker. Av denne grunn kan ikke hans lesemåter generaliseres, slik det er blitt tilfelle med den såkalte «dekonstruksjonen». Foruten om Nietzsche, publiserer han på 60-tallet bøker om Kant, Proust, Bergson, Sacher-Masoch og Spinoza (Spinoza et le problme de l'expression fra 1969 er forøvrig hans ene doktoravhandling). En del av temaene herfra dukker så opp - mer eller mindre transformert - i de bøkene der han setter seg fore å uttrykke seg mer på egne vegne. For eksempel i DiffŽrence et rŽpŽtition («Forskjell og gjentagelse», 1969 - hans andre doktoravhandling), som nok vil bli stående som et hovedverk i det 20-århundres filosofi. Her forsøker Deleuze å utvikle forskjellsbegrepet ytterligere, og gjennomfører også en raffinert kritikk av subjektfilosofien (transcendentalfilosofien), som bl.a. hevdes å legge bestemte forutsetninger og verdier til grunn - et «bilde» av hva tanken bør være og hva subjektet bør være - som begrenser tenkningen.

Hva setter så Deleuze i stedet for det identiske subjektet? Bl.a. en idŽ om frie, «nomadiske» synteser og før-individuelle «individuasjoner» som ikke forutsetter noe identisk (her er han forøvrig påvirket av den noe eldre Gilbert Simondon, som tidlig på 60-tallet utga en subtil studie av individ- og individualiseringsbegrepet).

Den tredje kategorien av Deleuzes bøker er endelig de han skrev sammen med FŽlix Guattari. Guattari var både politisk aktivist og psykoanalytiker utdannet under Jacques Lacan. I tillegg var han en filosofisk kapasitet i sin egen rett. -Mens Deleuzes 60-tallsbøker befinner seg innenfor den da herskende strukturalistiske «tidsånd», gjennomfører bøkene han skrev sammen med Guattari en omfattende kritikk av aspekter ved strukturalismen, både innenfor filosofi, psykoanalyse og lingvistikk. I L'anti-OEdipe («Anti-Ødipus») fra 1972, som det forøvrig er bebudet en norsk oversettelse av, rettes søkelyset særlig mot psykoanalysens begrep om ødipus-komplekset, og siktemålet er å skissere en teori for begjæret som knytter dette til samfunnsmessige og politiske bestemmelser, og ikke først og fremst til den borgerlige kjernefamiliens struktur. For å få til dette tar forfatterne utgangspunkt i schizofrenien, ikke i nevrosene, og i forbifarten utvikler de bl.a. en nylesning av Marx og en generell politisk tegnlære som kan kontrasteres med det Jaques Derrida i samme periode forsøker å gjøre i boken De la grammatologie.

Noe av det som kanskje først og fremst kjennetegner periodens franske avantgardistiske tenkning, er forsøkene på å samlese marxisme, psykoanalyse og lingvistikk/semiologi (jfr. J. -J. Goux, den tidlige Baudrillard etc.). I tillegg til å uttrykke en fortsatt utvikling av den allerede omtalte syntese-problemstilling, representerer begrepet om «begjærets maskiner» også Deleuze/Guattaris innsats i denne problematikken. Men om «Anti-Ødipus» bærer preg av å ha vært en svir å skrive for forfatterne, og også er en svir å lese, bør man ikke miste av syne at den forsøker å formulere filosofiske poenger.

I oppfølgeren Mille plateaux (1980) videreutvikles både begjærsteori og de sosialfilosofiske ansatsene, og det foretas en klarere avgrensning mot vitalismen: de «maskiniske oppstillingene» er noe som fører krig mot «organismen». Og ikke minst gis det detaljerte og kritiske språkfilosofiske fremstillinger som knytter an til pragmatikk snarere enn til semiologi. På 70-tallet utgir forfatterne også et par mindre bøker, Rhizome (senere tatt opp i Mille plateaux) og Kafka. For en mindre litteratur - den eneste som til nå er oversatt til norsk, på Pax forlag.

På 80-tallet utgir Deleuze på egen hånd bøker om den britiske maleren Francis Bacon, om Foucault (fins på svensk), om Leibniz og et tobindsverk om filmestetikk, L'image-mouvement («Bevegelsesbildet») og L'image-temps («Tidsbildet»). Her illustrerer han et annet aspekt ved sin «metode», i den forstand at han fra Bergsons kjente bok Matire et mŽmoire videreutvikler Bergsons begrep om stoffet som «bilder» i bevegelse, til et immanent skjema både for klassifikasjon og videreutvikling av de ulike filmatiske «typer». Samtidig går han gjennom begrepet «tidsbildet» både ut over Bergson, og får antydet hvordan filmen på sin særegne måte representerer «tenkning». Og sist men ikke minst innebærer bøkene en kritikk av den type estetisk (eller semiologisk) tenkning som uformidlet trer et skjema hentet fra lingvistikken ned over de mest ulike typer gjenstander.

I 1991 publiserer Deleuze det som skulle bli den siste boken sammen med FŽlix Guattari, og som sannsynligvis blir stående som deres «testamente». I «Hva er filosofi?», som i høst kommer i dansk oversettelse, gjentas tanken om at filosofi dreier seg om en skapelse av begreper, men det innvendes at filosofene ikke har tenkt nok over hva et begrep vil si. Dette blir så forsøkt bestemt, både abstrakt, og i tilknytning til «begrepslige personer» (eks.: «vennen» i gresk filosofi, «idioten» fra og med Descartes, «forloveden» hos Kierkegaard, etc.) som bidrar til begrepenes definering på det Deleuze kaller et «immanensplan». Enhver tenkning er videre korrelert til et «territorium» (f.eks. bystaten i Hellas, den demokratiske nasjonalstaten i vår tid, etc.), slik at de begrepslige personers rolle er å være manifestasjoner av tenkningens territorier, samt av dens absolutte «deterritorialiseringer» og «reterritorialiseringer». Forfatterne forsøker også å avgrense filosofi fra vitenskap og kunst, som har andre gjenstander enn begreper, henholdsvis funksjoner og persepter og affekter.

Deleuze har heldigvis ikke i den grad fått en motepreget resepsjon i angloamerikanske universitetsmiljøer (og også Norge?) som Baudrillard og Derrida. Men alle bøkene er nå oversatt til engelsk, og noen er, eller er i ferd med å bli, oversatt til skandinaviske språk. Det er bare å sette i gang å lese.

Artikkel automatisk generert, 26/11-95, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.