![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
FILM: Noe å dø for
(To Die For)
Regi: Gus Van Sant
USA 1995
Gus Van Sants siste vil muligens dele den unge kvinnelige delen av publikum i to: de som kniser i vemmelse over dette pseudo-mennesket og dets ukeblad-manerer og floskelvisdom, og de som ikke kan motstå å smigre seg med å tro de kanskje ligner litt på henne. Hun er jo glamorøs, da?Og - tross alt: hun kom jo på TV! Alt Suzanne Stone ønsket seg var litt oppmerksomhet. Eller som de engelske annonsene lyder: «She knew what it took to get to the top. A lot of heart. And a little head.» Indeed. Endelig en god film. Endelig en kvinnerolle som tåler ettersyn. Endelig et nytt bevis for at Gus Van Sant vitterlig er det geniet han dengang var (Drugstore Cowboy, My Own Private Idaho). Endelig en film om en arketypisk talking head som ikke kulminerer i den sure, gampete mediesatire den slags gjerne blir. La gå - Noe å dø for er også, blant annet, en mediesatire, men elegant, leken og distinkt, og minst like besk som de mer offensive forsøk på det samme (som Network og lignende amerikanske forsøk på å gjenta og gjenta hvor ille medie-situasjonen er). Kort sagt: etter floppen Even Cowgirls Get the Blues er Gus Van Sant endelig på banen igjen, og til de grader. Denne filmen er en samstemt oppvisning av hans tidligere manifesterte ressurser. Det er en pen film. Eksentrikeren er stringent, trollmanerene er holdt i tømme og desto mer potente. Noe å dø for er en fryd på så mange måter. Den har en dramaturgi som i og for seg er både interessant, makaber og med en djevelsk komikk. Dette gir i sin tur Van Sant anledning til å boltre seg i mediet og - de mediene filmen handler om. Det er en visuelt lekker film som er finurlig organisert, både i utporsjonering av informasjon og personlighetstrekk, såvel som i den mer «lokale» montasjen, der redigeringen gjør flere poenger på overlappende sceners gjensidige lån av lydeffekter, voice-over og annet.
Noe å dø for er så gjennomtenkt og fortettet at det nesten er resektløst å brekke den opp i omtale av dens kvaliteter hver for seg.
Den er velarrangert som de mest sofistikerte pop-videoene, men aldri mer fancy enn relevant. De tekniske finesser blir både rekvisitter og medvirkende effekter; det handler jo faktisk om TV. Van Sant briljerer, men med en avslepen eleganse og, som det kanskje kan være nødvendig å minne om: et bankende hjerte bak alle sofistikerte fingerferdigheter, og bak de betimelig kjølige bilder. Noe å dø for er blant annet en teknisk regi-triumf som driver gjøn med «sannhets-fjernsynets» underavdelinger, TV som garantist for det virkelige, som bekjennelses-instans, og ikke minst: som ego-forum. Van Sant driver gjøn, men i all anstendighet, uten harmdirrende uthevinger. De forskjellige sjanger-innslag er ganske enkelt life-size, verken mer eller mindre. Til gjengjeld er det treffende observert av Van Sant og To Die For-forfatter, Joyce Maynard (som forøvrig står oppført i en liten birolle som advokat).
Mer enn dét er Noe å dø for en renskåren og infam skildring av en bransjetypisk forkvaklet karrierejeger. For en mindre stø skuespiller ville denne rollen være like drepende som karrierejaget den skildrer. Men - Gus er god og Nicole Kidman begavet. Hun spiller Suzanne Stone, en ung og skamløst ambisiøs kvinne som har drømt om å komme på TV siden hun var barn. Det er i grunnen det man kan si om hennes personlighet. Så mye mer er det ikke. Van Sants skildring av fagidioten gir en serie lyskespark til noen og enhver, ikke bare til lignende mediehorer som synes på mils avstand. Kidman formidler den monomane besettelsen hos typen man fra tid til annen møter enten på TV, film eller (Gus forby!) i virkeligheten. Suzanne Stone er et slikt menneske som stadig lirer av seg mer eller mindre etterspurte snusfornuftigheter og gode råd, de antatt rette ting til enhver tid - «rette ting» som likevel virker noe out of place. Problemet med slike «prosjekterte» personligheter er den manglende smidigheten som gir seg til kjenne i (uforutsette) situasjoner som fordrer takt, tone og våkenhet. Det tillærte og innstuderte ved klokhetene avsløres ved første korsvei og etterlater et dystert inntrykk av programmérbare gråvarer i kjøtt og blod. Nicole Kidman gjør et aldri så lite stykke balansekunst i formidlingen av en slik halvt frivillig og halvt ufrivillig posør. Det er en smal sti av en rolle, med fallgruber på alle kanter. Med en mer usikker skuespiller (og regissør) kunne dette fort blitt en prangende karikatur, eller, på den annen side, en platt sjablong, og da kanskje nettopp den sjablongen Suzanne Stone prøver å være. Som hun selv sier: «What's the point in doing something good if nobody's watching?» Denne damen prioriterer utelukkende på bransjens premisser.
«This lady's going places!» jubler hennes blåøyde ektemann. Det er en plagsom fornøyelse (og en aldri så liten casting-strek) å se den vanligvis dominante og sympatiske Matt Dillon i rollen som jovial og godtroende (typisk psykopat-offer?) ektemann. Han er uten ambisjoner i retning show-biz, en klamp om foten. Ett enkelt shot, unnskyld, bilde, viser med all tydelighet Suzannes perspektiv på tilværelsen generelt og ektemannen spesielt, og da spesielt hennes løsning på den dødvekten han viser seg å være. Alt dette i ett bilde… følg med.
Suzannes skeptiske svigerinne er mer klartseende, og beskriver henne som «kald» (forøvrig et muntert ekstrapoeng). Suzanne Stone bekrefter inntrykket ved sin egosentriske taktløshet i de fleste familiesituasjoner. Selvsagt er hun smooth og smilende når hun søker jobb, og, i den sammenheng: blid og omtenksom i forsøket på å få white trash-ungdommen til å samarbeide i dokumentaren hun lager om dem. Men, sosialt engasjement, fintfølelse og annen humanitet? Delete.
Det er imponerende hvordan Nicole Kidman gjennomfører denne usannsynlig endimensjonale figuren hele filmen gjennom, uten et sekund å virke fortegnet. Takke Gus for det. Van Sant-kjennere har kanskje merket seg hans nemme turnering av fraser og positurer tidligere. Istedet for å prøve å gjøre rollen til et helt menneske, kan det nesten virke som han heller reduserer mennesket til dets favoritt-rolle, med respektive holdninger og fraser, kort sagt: attitude. Lånte holdninger. Som Suzannes. Van Sant beskrev i sin tid Idaho-guttenes Shakespeare-flørting som en «false eloquence…their own valleyspeak». «False eloquence» er bare forbokstaven på Stone-figurens frasevisdom slik den kommer til uttrykk i en orgie av brått svulmende veltalenhet (som ikke blir helt ivaretatt i oversettelsen. Anglofile - følg med!). I en av hennes mange veslevoksne tirader til sitt eget kamera topper det seg i en himmelropende språklig nivåhevning, der hun går gradene fra floskelklok hallodame til å lyde som et ikke så altfor oppstyltet lynkurs i Noam Chomsky. Det er nesten for morsomt til å le av, og litt nifst - er hun i ferd med å bikke over? Slike roller kommer det ikke mange av i tiåret.
Alt hun sier, gjør og tenker er dominert av fjernsynets og tilliggende herligheters vokabular. Det er hva hun har, og effektivt nok til hennes bruk, om enn utilstrekkelig i de fleste sosiale sammenhenger, som vi ser i den fantastiske begravelses-scenen, fylt til bredden av falsk patos, selvforherligelse og overmot. Akkurat dette ene posørnummeret blir et nummer for stort, og: et nummer for mye, dvs. hennes bane. For noen scener! Det er så man fristes til å skrive separatanmeldelser av hver enkelt en. Nok et eksempel på fenomenet Stone og hennes manglende sosiale antenner: Hun kommer hjem for å «oppdage» at mannen er drept, og blir sånn passe kledelig lamslått. (Jeg ler ennå.) Hun kjeder seg litt blant de sørgende inntil blitzlampene utenfra røper en vel så frapperende sensasjon for den lyshungrende Suzanne: mediekorpset. Paralysert av muligheten for en plass i solen, manøvrerer hun seg mellom gråtende familiemedlemmer og politifolk, frem til inngangsdøren mens hun med profesjonell omtanke retter på de lyse lokkene og gjør seg klar til - the celebrity act, subsidiært sorg. Hva skal man si til slikt? Det må homser til for å skape slike kvinneroller.
Van Sant har tidligere moret oss med sin hang til positurer, fraser, mannerismer, rollespill og annen moro som setter solide spørsmålstegn ved begreper som personlighet og type til fordel for sistnevnte. Typene er gjerne de samme over tid og rom, slik det antydes i I drift mot Idaho: «boys will be boys» det være seg i Roma, i et Shakespeare-stykke, eller i de amerikanske forstedene.
Det er gjerne et element av parodi i det Van Sant gjør; vissheten om at det meste er sagt og gjort før, gjør det ikke mindre moro å gjøre det igjen, på ramme alvor. Suzannes foreldre og svigerforeldre forteller sin versjon i et TV-studio. Malplasseringen er i seg selv en ironi som er kraftig nok. For å ta det helt fra bunnen av kan man si det er ett og annet ved intim-TV-kulturen som i seg selv er lattervekkende når man får det på kino.
Van Sant spiller på TV-studioet som (dessverre) velkjent offentlig skriftestol og forum for bekjennelse. Suzannes foreldre og svigerforeldre er beklemte (motparter) i studio. De skal med dødsens alvor fortelle for åpen scene om private forhold som koster dem noe å gå inn på, slik det skal være i slike programmer. Eksplisitt karikering behøves ikke. Dette blir nesten ustyrtelig morsomt av seg selv, mye morsommere enn For Åpen Scene o.l. Her slipper vi å synes synd på TV-ofrene, det er jo bare film.
Sluttscenen er i sin tur makabert morsom på minst fire forskjellige vis. Ikke så rart - filmens fortellertider og -steder er en mangslungen sak for seg. Altså: skal du se fem filmer i år, bør du se denne fem ganger. En gang for overraskelsens skyld - at det i det hele tatt går an. Annen gang for å nyte spill og replikker. Tredje gang for å nyte redigerings-virtuosen Van Sant, osv, osv.