TEATER: Tankred Dorst Herr Paul Regi: Ingebjørg Sem Scene 2 Det Norske Teatret

Følsomhet uten brodd

Velopplagt Tellefsen i vel opplagt stykke

Og selv om det vesle dramaet inneholder mang en relevant og treffende karakteristikk av overfladisk selvrealiserings-prat - som hos den nybakte sykepleieren Lilo - er det heller sjelden at teksten yter større litterære bidrag av høyere, kunstnerisk art.

Det blir på det jevne. Derfor er det kan hende ekstra gledelig å oppleve en Tom Tellefsen i absolutt presis innlevelse, en avslappet presisjon, og en varme som er så overbevisende formidlet. Han bærer det aller meste, og derfor oppstår et uhyggelig tomrom, en besettende opplevelse av fravær etter at han tilsynelatende er blitt myrdet. Denne tomheten, denne gruen og etter-opplevelsen burde forfatteren Dorst ha holdt fast ved (også for å styrke den evt. politiske dimensjon i stykket).

Når så Herr Paul allikevel dukker opp igjen, helt til slutt, er denne i og for seg beroligende vrien meget uheldig for det stykket måtte ha av misjon: den humanistiske vilje til å spille menneskelighet ut mot markedsinteresser og grådighet spiller fallitt i og med at alt ender godt, tross alt. Det hele mister brodden.

For dette er et stykke som beveger seg farlig nær det klisjŽaktige i den romantiske menneskevennligheten - som når den tilbakestående unge kvinnen Anita skal virke som metafor for det gode nettopp i kraft av å være tilbakestående. Selv om Hanne Dieserud fremstiller henne med samlet og stillferdig følsomhet, skal det godt gjøres at ikke typifiseringen blir for tydelig - persongalleriet sett under ett: den grådige huseieren, den stupide og overfladiske sykepleieren… Mer spennende blir iblant mer anonyme figurer som Herr Pauls søster, en underlig skyggeaktig eksistens som Ulrikke Greve gir varsomt liv til - og Schwarzbeck, denne mindre elegante, tilårskomne forretningsmannen med labil stemning, snart brutalt besluttsom, snart jovial, og komisk, og grotesk; en nær sagt absurd karakter som i Sverre Bentzens skikkelse blir desto mer spennende fordi vi slipper å bli virkelig kjent med ham.

Hilde Olausson tar mye plass - det er ifølge teksten - med sin sykepleier Lilo, og det er ikke verdens takknemligste rolle; hun sliter, særlig i begynnelsen. Senere får hun flere fasetter å spille på, og det er noe visst overraskende ved hennes kjappe skift mellom medmenneskelig innlevelse i Herr Pauls skjebne, og stillingstaken for ham, og hennes glede når han endelig synes å ha forsvunnet.

Som helhet er Herr Paul intet stort stykke, og det kunne dermed heller ikke ha blitt en stor forestilling. Helge Hoff Monsens scenografi i det suggestivt avlange rommet er sannsynligvis akkurat passe kaotisk, med rekvisitter fra en forgangen tid, et gammelt piano, en bronsestatue, og utstoppede dyr. Den ennå merkelig levende gamle mannen synes å overleve sine omgivelser, tingene som er nedstøvet og slitte, og menneskene som er korrumperte eller sinnslidende. Som en slags standhaftighetens og motstandens siste brannfakkel, full av verdighet tross sin sedate væremåte, står han der og lyser.

Nok en gang har vi fått se hvilken stor og generøst givende skuespiller Tom Tellefsen er.

PETER SERCK

Artikkel automatisk generert, 26/11-95, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.