MUSIKK: Defense de la basse viole
Les enterprises du violon
Les pretentions du violoncelle
Solister/Ricarcar Consort
RIC 93005 MUDI

Til gambens forsvar

«Quelqu'un joue du violon», sier en av de loslitte heltene i Kaurismäkis film La vie de Bohême, ikke uten ironi, og nå er det fransk musikk fra det attende århundre som er det sentrale temaet.

Trippelsamlingen med Defense de la basse de viole, Les entreprises du violon og Les pretentions du violoncelle gir deg et grundig og svært fargerikt bilde av hva franske komponister i spenn fra Marais via Rebel til Corette og Masse har utrettet for strykerkunsten i suiter og sonater, gjerne for fire celloer samtidig, men også for bassgamber og fiolin.

Det er sikkert ikke nødvendig å minne om hvilket oppstrøk interessen for gambemusikk fikk etter den medrivende filmen Alle årets dager, og nettopp fordi filmmusikken derfra solgte så overveldende godt, er det kjærkomment å utvide interessegrensene og se litt nærmere på hva andre franske komponister enn Marais og St. Colombe skrev for gambe. Når vi i tillegg til det får en mulighet til å sammenlikne dette repertoaret med det for fiolin og det for cello, alt sammen utført som et godt fundert prosjekt av det belgiske Ricercar Consort, er det nesten duket for folkeopplysning i plateform, men likevel ikke, for musikerne på disse tre platene levendegjør verkene i tolkninger som kiler øret like meget som fantasien eller eventuelle historiske kunnskaper. Unntaket i denne sammenheng skal jeg komme tilbake til, for ikke alt er like stuerent i samspillet mellom solist og continuogruppen.

Repertoaret er spennende, svært spennende, fordi den franske barokkestetikken virkelig var selve høydepunktet av innlevelse i den musikalske lidelses-retorikk. Man skulle lide, åpne hjerte for smerte og gjengi det så dirrende affektert som man bare kunne i denne musikalske skoleringen. Det resulterte i verk av stor emosjonell skjønnhet, verk som en begavet utøver kunne gjøre nær sagt hva hun ville med, bare det emosjonelle uttrykket satte andre estetiske hensyn i skyggen.

Philippe Pierlot

Trippelinnspillingen tar utgangspunkt i gambemusikken og den utmerkete gambisten Philippe Pierlot. Hans tone er ikke så svulstig som f.eks. Jordi Savalls, mindre preget av motorikken som skal få dirrende liv i denne musikkens melodiske linjer, mer nøysom i sitt uttrykk. Det gir en distinkt klang i et stort kirkerom hvor det ellers ville vært lett å rote seg bort i akustikken med et slikt instrument. Apologien for bassgamben ble i sin tid ført i pennen av advokaten Hubert Le Blanc i 1740, og han ble så glad for å få den på trykk i Amsterdam at han reiste tilbake dit som han sto og gikk, nemlig i morgenkåpe, nattlue og tøfler. Det er hans apologi som danner grunnlaget for denne musikalske reisen; han argumenterer blant annet for å finne en metode til å gjøre all musikk spillbar på gambe. Når han skriver dette er de store franske virtuose gambistene en saga blott; Forqueray og Marais er ikke ledende lenger. De store konserthallene som ble tatt i bruk i forbindelse med de franske Concerts spirituels egnet seg bedre for fiolinen enn for gamben, men i musikken ser vi mer en tilpasning til instrumentet enn en utvikling av det musikalske innholdet, noe som gjør musikken interessant å lytte til. Det begynner med Marais' «Les Cloches», fordi Le Blanc flere ganger beskriver likheten mellom kirkeklokkene og gambeklangen. Du kan også forsøke å finne en eventuell likhet mellom de verkene Marais og sønnen Roland Marais skrev på denne platen, men det kan være like interessant å lytte til hva en Marais-elev som Jacques Morel har på komponisthjertet sitt. De fikk fort smaken for melodi, de franske komponistene, noe som betød et varsel om et stilskifte, nemlig det som grodde frem i begynnelsen av det attende århundre der. Charles Dolle kan ha vært en av Marais elever, men det er lite som tyder på at Jean- Baptiste Cappus var det. Hans musikk er enkel, tydelig skrevet for utøvere som ikke var så teknisk begavete eller virtuose.

Gambisten Philippe Pierlot får denne samlingen sonater til å klinge fritt og ubesværet; han lokker deg inn i den varme verdenen der dansene stiliseres og blir til medrivende emosjonell musikk med både det kunstferdige virtuose og det naive enkle gjemt i seg. Hans støttespillere gjør en fremragende jobb, om enn ikke alltid helt på hugget; de lar solisten liksom slippe til litt for meget hørt i forhold til musikken de utøver. For i gambens verden er samklang det eneste som virkelig teller for det musikalske resultatet.

Fiolin

Repertoaret i fiolindelen av denne trippelutgaven tar for seg av strålende komponister som Leclair, Rbel og Dornel i sonater mettet med fraseringsfantasi, sprekkeferdige av spontan spilleglede. Fiolinisten Francois Fernandez viser at instrumentet hans langt fra er en pygmé i sammenlikningen med gamben, slik Le Blanc på sitt provoserende vis sier det. I selve spillestilen skulle fiolinen etterape den menneskelige stemmen, mente forfatteren, som nok gir uttrykk for tidens smak i den sammenheng. Rebel hadde en sikker posisjon som fiolinist ved hoffet og musikkakademiet; Dornel var organist og Leclair var den mest berømte av de tre, i hvert fall ut fra det Le Blanc bruker av spalteplass på ham: «Et eneste buestrøk varte så lenge at du mistet pusten bare ved å tenke på det; det var som en rep av skimrende silke som druknet seg selv i blomster…» Hvorledes kan utøvere gjenskape en slik musikalsk situasjon? Vanskelig gjort, men her lykkes Ricercar Consort langt på vei. For det er ingen tvil om musikerne har gått grundig til verks på alle måter, og det håndverksmessige blir flere steder løftet opp til ren og skjær kunst, akkurat som musikken gjerne vil dra seg selv opp etter håret for å finne en uttrykksform som går langt ut over det egentlig noterte i partituret.

Det er i den tredje delen det går galt, ikke med Ricercar Consort, men derimot med cellosolisten Hidemi Suzuki. Hvor han har hatt ørene sine eller hva han kan ha hatt i dem er vanskelig å forstå, men resultatet er i hvert fall at du ikke kan unngå å fryse litt på ryggen av de sure tonene han frembringer. Ikke bare en gang, neida, Suzuki spiller falsk gjentatte ganger, så spørsmålet er om ikke kirkeakustikken har lurt ham grundig.

Cello

I alle fall er det lyspunkter også på denne platen, for bare selve lydbildet av fire cellister i samspill i Michel Corettes «Le Phénix» der du også kan velge deg fire fagotter eller fire gamber i følge tittelen, er verdt hele innspillingen. Repertoaret her omfatter De Boismortier, Masse, Barriere og Canvas - alle sammen navn hvis verk byr på lødig musikk når den først fremføres med tilstrekkelig sikkerhet. Og en av dem er faktisk ikke engang nevnt i Groves musikkleksikon, så her er det snakk om snadder for de av dere som er på jakt etter noe langt utenfor den musikalske hovedstrømmen.

Samlet gir de tre platene et velfundert og godt uttrykk for en tidsepokes tilnærmelser til ny musikk, til nye spilleteknikker og derved en helt nye musikkestetikk. Det er godt dokumentert, og selv med de sleivsparkene som forekommer byr samlingen på adskillige sofistikerte komposisjoner, tidstypisk utøvet av skolerte musikere. Med ytterligere engasjement hadde prosjektet blitt en formidabel suksess, Slik det nå fremstår er det både til sorg og glede.

ESPEN MINEUR SÆTRE

GAMBE, FIOLIN OG CELLO: Sorg, glede og emosjonell skjønnhet.