Aage Georg Sivertsen: Rinnan. Et nærbilde 159 s. Universitetsforlaget

Rinnan skuffer

Aage G. Sivertsens «nærbilde» av forræderen og torturisten Henry Rinnan har gode intensjoner, men en heller slett utførelse. En unik tilgang på snart tapte primærkilder, druknes i et elendig forsøk på å formidle et av krigshistoriens mer interessante kapitler.

Hvorfor valgte visse nordmenn å slutte opp om nazismen under siste okkupasjonstid? Dette spørsmålet stilte Sigurd Hoel allerede i 1947 med romanen Møte ved milepelen, og han antydet i samme vending et svar som ikke nettopp bidro til å styrke landssvikoppgjørets moralske fundament. For hvis man tar dette spørsmålet på alvor og undersøker saken, slik Hoel gjorde på sin måte, vil det kanskje vise seg at de som valgte feil i og for seg var gode på bunnen, og at faktisk kunne både du og jeg ha havnet på den gale siden, gitt visse tilfeldige omstendigheter.

Det er denne antakelsen som motiverer Sivertsens egentlige, om enn i stor grad uuttalte, prosjekt. Et prosjekt som nok aldri kunne ha vært mer tidsmessig korrekt: Femtiårsjubileet stod som kjent i tilgivelsens tegn, dermed vil en undersøkelse med sikte på å nyansere «fedrelandssviket» være mer 'legitim' nå enn på Sigurd Hoels tid. Og Henry Rinnan, selveste personifiseringen av landsforræderiet, er i så måte et ypperlig valgt undersøkelsesobjekt.

Gjennom sitt «nærbilde» vil Sivertsen, som han innledningsvis presiserer i en polemikk mot en tidligere Rinnan-biograf, bringe mannen frem fra mytenes tåkelandskap. Han vil vise oss hvordan både Rinnan selv og de fleste av «bandens» medlemmer kom fra helt vanlige oppvekstkår og bar i seg det samme potensialet som alle andre for å bli gode jøssinger; at hverken hovedpersonen eller hans medsammensvorne var arvelig eller miljømessig belastet når det gjelder kriminalitet og generell ondskap. Denne innsikten har Sivertsen i stor grad ervervet seg fra såkalte primærkilder. I tillegg til å intervjue Rinnans kone, har han snakket med et stort knippe mennesker som stod hovedpersonen nær både før og under krigen. Tidligere har historikerne visstnok oversett disse kildene; kilder som ikke bare gir opphav til de ovennevnte innsikter, men også bidrar til en nærmere utdyping av Rinnans virksomhet under krigen. Dette materialet er så på vitenskapelig eksemplarisk vis anført i en kildeliste til slutt i boken, sammen med en fyldig lesereferanse som omfatter både originaldokumenter og historiebøker.

Så langt er alt vel og bra, det skorter tydeligvis ikke på faktakunnskap hos forfatteren. Verre blir det når han skal formidle alt dette. Generelt sett foretar ikke Sivertsen noen meningsfull drøfting av det materialet han som journalist har fisket frem. Boken er tvert imot gjennomgående preget av fakta-oppramsinger tilknyttet enkle og delvis ubegrunnede konklusjoner, totalt uverdig både en `historiker' og en biograf.

Gjennom intervjuer av Rinnans barndomskamerater får vi vite at «hainn Henry» var en snill og grei gutt, godt likt i kameratgjengen. Dog, «Henry var bare 1,61 m høy». Dette poenget blir helt avgjørende for Sivertsen. Selv om han i neste setningsledd fremholder at «det ser ut til å være en myte at han ble ertet for dette», klarer ikke forfatteren å befri seg fra antakelsen om at Rinnan må ha hatt mindreverdighetskomplekser. Disse kompleksene dukker nemlig opp med stadig hyppigere frekvens i tilknytning til ulike sammenhenger, i beskrivelsene fra mellomkrigsårene. Og det hele koker faktisk ned til at dette er hovedforklaringen på hvorfor Rinnan endte opp der han gjorde. Denne forklaringen har Sivertsen altså ikke fra sine primærkilder, snarere er den ervervet gjennom en kombinasjon av innføling i Rinnans sinn og en 'veloverveid' forståelse av blant annet at det å være 1,61 m høy må føles skamfullt.

Her følger et par høyst representative eksempler på Sivertsens argumentasjon:

«At han ikke danset kunne ha den enkle forklaring at han var så kort av vekst.(..) Det at han ikke danset og ikke tålte alkohol, kan også ha gitt ham en mindreverdighetsfølelse. Noe av dette ble kompensert ved at Henry fikk disponere bil. Bilkjøring ga den gangen stor status, og det å sitte bak et ratt gir trygghet og en følelse av makt.»

Allerede på neste side blir vi nå presentert for et tilleggsaspekt ved Sivertsens talent. Han avleverer her et negativt kroneksempel på argumentativ koherens og logisk sammenheng, som forøvrig også er knyttet an til nok en antakelse om mindreverdighetskomplekser:

«På denne tiden var Henry innkalt til førstegangstjeneste. Den gang og helt frem til 1960 ble man ikke tatt opp i forsvaret om man hadde gebiss, en streng bestemmelse når man tenker på at gebiss var en nødvendighet hos svært mange. Å få gebiss som konfirmasjonspresang var slett ikke uvanlig. Henry hadde gebiss, men om det var den virkelige årsaken til at han ble avvist i militæret, vet man ikke.» (mine uthev.)

Sivertsen utviser med andre ord både liten kreativitet og dårlig troskap i sin lettvinte og overflatiske omgang med fakta. Samtidig skriver han seg inn i den fordomsfulle formidlingstradisjonen han eksplisitt mener å ta avstand fra, nemlig ved å etablere et sett med årsaker som står i stil til de udåder Rinnan begikk senere.

Biografien som genre fordrer en viss fortellerstruktur innimellom all den faktiske dokumentasjonen. Om ikke annet, så ihvertfall med tanke på lesevennligheten og det publikum den henvender seg til. Denne fordringen er Sivertsen langt fra å oppfylle med sin oppramsende og springende skrivestil. For det første er leseren nødt til å vasse i uvesentlige opplysninger av typen 'hva Rinnans kone var iført når Sivertsen intervjuet henne', 'hva han ble servert i den lille koselige stuen', alt spesifisert inn i minste detalj. Og man blir vel også i lengden lei av å måtte pløye seg gjennom fødselsdato og fødested til så og si samtlige av de impliserte, uansett hvor perifere de er i forhold til Sivertsens historie. (Bokens størrelse tatt i betraktning - knappe 160 sider med få linjer og store marger, inkludert en god del fotografier - er det således svært lite interessant informasjon man får for 198 kroner.) Disse irrelevante sidesprangene bidrar til å bryte opp sammenhengen og fremdriften i fortellingen, noe de har til felles med punkt nummer to, språkføringen generelt: Sivertsen uttrykker seg i korte helsetninger, ofte ute innbyrdes sammenheng. Dette gjør språket platt og lite flytende. Stadig har man følelsen av å snuble i overgangen mellom setningene, noe som både skyldes fravær av substansiell koherens og rett og slett dårlig formuleringsevne, og slikt oppleves som svært anstrengende, ja direkte belastende for leseren.

Det store spørsmålet som nå med nødvendighet melder seg er: Hvordan kunne Universitetsforlaget i det hele tatt slippe dette ut på markedet? Man må jo anta at det var prosjektet og ikke det endelige resultatet forlaget i dette tilfellet gikk inn for, og prosjektet er i og for seg både interessant og aktuelt. Til og med meget viktig. Og det er nettopp det som er så trist. For når biografien om Rinnan nå igjen er gitt ut, bør det jo gå en viss tid før en ny Rinnan-biografi kan publiseres. Dermed kan vi risikere at primærkildene går tapt, og likeledes førstehåndsinformasjonen om dette viktige kapittelet i Norges historie. For historien om torturisten og landsforræderen Henry Oliver Rinnan er minst like viktig som fortellingen om Trygve Bratteli. De har begge like mye av verdi å tilføre vårt nasjonale selvbilde.

LARS KLEMSDAL

RINNAN: En bok som burde vært bedre.

Artikkel automatisk generert, 26/11-95, kl. 23.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.