Det uperfektes beundrer

Uansett hvilke redsler - død, isolasjon, abort, schizofreni - så utholder den enkelte det igjen og igjen. I en slags medfødt viten om at alt er som alt skal være finner vi ingen anklagende grunntone i Killi Olsens verker, men snarere en sterk beundring for alt det uperfekte og usunne og halvveise som lever og lever.

Kjell Erik Killi Olsen stiller ut på Stenersenmuseet i Oslo. Utstillingen - tidligere vist i Bergen - taler i hovedsak om malerier, dernest skulpturer, samt en gruppe malerier med skulpturer festet til lerretet, hovedsakelig i form av små hoder.

Figurene i maleriene er enkle, ganske naive, ofte karikerte, ubekymret ødelagte eller halvfortærte, og plassert i et landskap der intet perspektiv leder inn eller ut.

Det primære inntrykket gir farvekraften, der de ganske dempede og jordaktige kolorittene gir følelse av et landskap som er meget present, lite uvirkelig. Det er et farvespill som har en konkretiserende effekt, som ikke appellerer til fantasi, eller drøm, men på denne bakgrunnen tar de ikke fullt så realistiske figurene form. De er enkle, ganske naive, ofte karikerte, ubekymret ødelagte eller halvfortærte, og plassert i et landskap der intet perspektiv leder inn eller ut. Mot ganske ensfarvete bakgrunner er skikkelsene festet til situasjoner som stiliserte tegn i en skiltverden, like lite i stand til å unnslippe sine roller i livet som den grønne mannen i trafikklykten.

Usunnhetens urkraft

En del av motivene synes å ville gå direkte på det kronglete, uklare, mangfoldige som klebrer sammen menneskelige relasjoner. Figurene i Huset i blindgaten holder tett rundt hverandre, og er pent kuttet opp, ser blindt rundt seg og limes rygg mot rygg, i et selvfølgelighetens bedøvede samkvem som kalles familie. I Patriarkens Høst får damen mannens kjønnsorgan, og en mann dingler som i galgen fra den rigide patriarkens slips. Andre motiver gir rom for mer individuelle skrekkscenarier, der alskens halveisheter og aborter synes å bli akseptert så inderlig vel av de som utsettes for det, at budskapet synes å være at uansett hvilke redsler - død, isolasjon, abort, schizofreni - som måtte fremheves i samfunnets retorikk, så utholder den enkelte det igjen og igjen, i en slags medfødt viten om at alt er som alt skal være. Men derfor er det ikke noen negativ, anklagende grunntone i Killi Olsens verker, snarere en sterk beundring for alt det uperfekte og usunne og halvveise som lever og lever. Og med det er man over grunntonen av det morbide. Det makabre førsteinntrykket gir etter for disse naivistiske figurenes nøye oppmålte integritet, den grusomme evnen til å henge seg opp i detaljer, som ikke forlater et menneske selv like før det skal dø. Alt er et jeg i hver sin avgrensede klossethet, satt opp mot den kompakte masse av innestengende farvematerie som utgjør Killi Olsens rombakgrunn.

Potent fravær

Under titler som Jakten på sin egen skygge, Isende sannhet, Lånte vinger, Hilsen fra en datter, tegnes tilstander der noe alltid synes å ha gått forbi, gått tapt, og fraværet av ett eller annet bestemt og essensielt i hvert enkelt tilfelle gir bildet kraft. Det virker som om maleren konsentrerer seg om å vise rester av noe som har vært, små etterlatenskaper som hver for seg sier litt, men som sammen rekonstruerer en hel situasjon, og det minimale blir redskap for det ekspressive. Dette er fortellerteknikkens basis. Selve scenen synes ryddet, men noen få elementer er tilbake som gjør at den tomheten som skulle vært taler alldeles bestemt og tydelig om det som var, slik en hodeløs kropp beretter om halshugging. Dette potente fraværet, skyggen som hviler over skikkelsene slik de positivt fremtrer, setter dem sterkt i kontrast i det vissheten om dette fraværet bærer dem, som begjæret som oppildner dem. Denne gjennomgående kontrastvirkningen gir dynamikk i en stor del av de tvetydige bildene.

SIMEN MIDGAARD

KJELL ERIK KILLI OLSEN: Figurene i «Huset i blindgaten» holder tett rundt hverandre, og er pent kuttet opp, ser blindt rundt seg og limes rygg mot rygg, i et selvfølgelighetens bedøvede samkvem som kalles familie.

KJELL ERIK KILLI OLSEN: «La Devina» 1995.

Det uperfektes beundrer

Usunnhetens urkraft

Potent fravær

SIMEN MIDGAARD

KJELL ERIK KILLI OLSEN: Figurene i «Huset i blindgaten» holder tett rundt hverandre, og er pent kuttet opp, ser blindt rundt seg og limes rygg mot rygg, i et selvfølgelighetens bedøvede samkvem som kalles familie. KJELL ERIK KILLI OLSEN: «La Devina» 1995.

Artikkel automatisk generert, 26/11-95, kl. 23.54 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

KJELL ERIK KILLI OLSEN: Figurene i «Huset i blindgaten» holder tett rundt hverandre, og er pent kuttet opp, ser blindt rundt seg og limes rygg mot rygg, i et selvfølgelighetens bedøvede samkvem som kalles familie.

KJELL ERIK KILLI OLSEN: «La Devina» 1995.

Artikkel automatisk generert, 26/11-95, kl. 23.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.