Tom Wolfe: Syreprøven 406 sider Oversatt av Dag Heyerdahl Larsen Etterord av Fredrik Wandrup Tiden, Scorpius-serien

Skru på, still inn, fall fra

KESEY, vrrrromromrom….Further/Furtur---LSD:::::Cassady!!! Speed Limit. «Enten er dere på bussen, eller så er dere ikke på bussen.» …Trippfestivalen:::: Shhhh - Elektrisk saftogvann.

Forfatter av Syreprøven (The Electric Kool-Aid Acid Test, 1968), Tom Wolfe (f. 1931), etablerte seg på begynnelsen av sekstitallet som en av de ledende unge journalistene i USA. Han og noen av sine samtidige hadde begynt å bruke realismens teknikk-grep på det journalistiske feltet. Måten de gjorde det på var å drive meget grundig reseach på det valgte temaet - bl.a. gjennom lange samtaler/ intervjuer med de impliserte - for så å skrive lengre artikler i en tilnærmet novellistisk form, hvor sannhetsgehalten støttet seg på fakta og detaljer som var enkle å dobbeltsjekke for tvilerene. Bakgrunnen for at de startet med denne teknikken var i følge Wolfe at romanforfatterene på den tiden hadde rømt fra storbyene, og da etterlot de seg det realistiske apparatet til fordel for mer fragmentariske, post-moderne fremstillingsteknikker. Denne nye formen for journalistikk fikk naturligvis kallenavnet «ny journalistikk,» hvor aktørene hovedsaklig var interessert i de nye ungdomsgrupperingene som vokste frem utover sekstitallet.

Omtrent samtidig med at Wolfe begynte å gjøre seg gjeldende, hadde en av de forfatterene som ikke hadde stukket til skogs eventyrlig suksess med sin debutroman Gjøkeredet (1962): Ken Kesey.

Kesey, født i 1933 i Oregon, traff sentrumsblink med denne boken, tjente masse penger, noe av dette investerte han i en farm ved La Honda rett utenfor San Francisco, hvor han inviterte alle som hadde lyst til å komme, der var de frie til å gjøre hva de ville, og putte i seg så mye de ønsket av en greie Kesey hadde begynt å eksperimentere med - LSD, som forsatt var legalt. Kesey var ferdig med skriving, han ville bevege seg opp på et nytt nivå: Virkelighetens fiksjon.

Wolfe fikk øynene opp for denne unge suksessforfatteren rundt 1965, da var Kesey på flukt for å unngå en narkodom, han oppholdt seg i Mexico, og Wolfe tenkte at det var et ypperlig artikkelemne. Det skulle vise seg at Kesey hadde sneket seg inn i USA igjen før Wolfe kom så langt, til alt overmål satt han i fengsel, og kunne gå på en lang straff, fordi det var andre gang han var tiltalt i en dopsak.

Her starter Syreprøven. Wolfe prøver likevel å lage en story ut av det, han kontakter menneskene rundt Kesey. Wolfe var som alltid ulastelig antrukket i hvit dress, og synes disse folkene er fryktelig rare i sine frikete klær, og med et språk som er en slags oppdatering av den svarte jazz-slangen fra femtitallet. Så skjer det som har blitt en av nyjournalistikkens varemerker: Det som skulle blitt en feature-artikkel, blir en svær bok. Og Wolfe kunne ikke valgt et mer takknemlig emne for sin første «roman.» Eller som hans kollega Hunter S. Thompson sa det:

«San Francisco in 1965 was the best place in the world to be. Anything was possible. The crazies were seizing the reins, craziness hummed in the air, and the heavyweight king of the crazies was a boy from La Honda named Ken Kesey.»

The Merry Pranksters som gjengen til Kesey kalte seg, hadde et år i forveien kjørt kyst til kyst og tilbake med en psykedelisk malt, gammel skolebuss kalt «Furthur». Fjorten personer startet fra La Honda 14. juni 1964, med Kesey som sjef, og Neal Cassady - helten fra Jack Kerouacs På kjøret (On the Road), den hurtigsnakkende, småkriminelle, The Denver Kid, Dean Moriarity, mannen som elsket å kjøre - som sjåfør; Mr. «Speed Limit.» Ideologien på bussen var enkel: «Enten er dere på bussen, eller så er dere ikke på bussen.»

Målet med turen var å frike ut USA, putte i seg syre og dokumentere det som skjedde med alskens opptaks- og filmutstyr, de brukte ca. 45 timer med film og hundrevis av båndtimer, noe som skulle vise seg å bli kjærkome hjelpemidler for Wolfe da han kom inn i bildet lenge etter at turen er unnagjort, Kildematerialet fantes i kassevis for den nitidige journalisten.

Målet med filmingen var naturligvis å klippe det sammen til en dokumentar, den skulle de kalle The Merry Pranksters Search for the Cool Place, et prosjekt som gikk i vasken da en av Pranksterene, full av syre, ødela store mengder film i fremkallingsprossessen. På turen svidde Kesey og pranksterne av rundt $70.000.

 beskrive en gjeng dophuer på tur er ikke bare enkelt - det er ikke nødvendigvis så mye logikk ute og går - løsningen for Wolfe var å samle mest mulig materiale via alle de kildene som eksiterte, og så ta en titt på et tegnsettingsmulighetene på et tastatur, slik at tempo og sammenheng kunne manipuleres på en variert måte:

«Fyttikatta! Dette her blir for mye selv for oss! Vi vil ikke ha noe mer med dette ::::: Galmannsverket :::::

::::: hva…er det vi har gjort? og :::::

::::: også enkelte av The Pranksters selv, Anti-Babbs-fraksjonen, betraktet Watts-prøven som en katastrofe.»

«Vel» hjemme igjen begynner de å arrangere «syreprøver,» arrangementer som ligner mistenkelig på dagens raver, hvor pranksterene delte ut syre blandet med saft til de besøkende. De ble arrangert i gamle lagerhaller utstyrt med sofistikerte lyd- og lys annordninger, og med husbandet The Grateful Dead på scenen.

Wolfe lar en mengde personer slippe til i boken, han bruker tredjepersonsvinklingen, i tillegg bruker han et slags mulitperspektiv hvor han lar tankene til personene komme til orde, og det kan flyte fra person til person - på mange måter er boken skrevet i slags anarkistisk stil, hvor intet skal være uprøvd og alt er lov. Men det må understrekes at det det høy grad og brukes konvensjonelle teknikker - og kombinasjonen gjør boken lettlest til tusen.

Praksterne utstyrte seg med kallenavn, som på et eller annet vis skulle være beskrivende, Kesey kalte seg bl.a. «Captain Flag.» Dette gjør at boken tross at det ikke er snakk om fiksjon, har et element av avstand til virkeligheten, pranksterene ønsket ikke å være en del av det konforme USA, de fiksjonaliserte sin egen tur gjennom USA - tegneserieaktige navn og rusmidler skulle understreke avstanden.

At boken endelig kommer på norsk er en begivenhet i seg selv, boken er den definitive berettelsen om sekstitallet, og det er ur-hippiene det er snakk om - grŸnderne, som mer eller mindre trakk seg ut av det hele da det tok av fra 1967. Oversetter Dag Heyerdahl Larsen har gjort en imponerende jobb med en bok som jeg på forhånd ville tippet at var bortimot uoversettelig, han har vært tøff nok til å dra det helt ut på norsk; og han har bevart bokens utrolige energi og tempo. Et ekstra pluss for «Syreweb»-sidene, hvor det er listet opp diverse relaterte hjemmesider, for dette er en bok som på ingen måte ble utdatert den dagen alle klippet håret.

Nå som de er så trendy å snakke om århundrets beste bok o.l., kan det være på sin plass å hinte om at den ikke nødvendigvis er skrevet før krigen. Boken er så bra at det burde skrives en hovedoppgave om den.

Syreprøven er et verdig punktum for Scorpius-serien.

MORTEN ABRAHAMSEN

SYREPRØVEN: Furthur settes i stand til en av dem. (Foto Ted Streshinsky)

Artikkel automatisk generert, 26/11-95, kl. 23.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.