![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Fredsavtale for Bosnia, men husker vi fortsatt Rwanda? Det er på høy tid å få flyktningene i nabolandene hjem, til å lege sårene, men lar det seg gjøre? Og mest av alt, er noen interessert i det?
I leirene i Tanzania og Zaire har de samme lederne makten. For første gang har FN latt flyktningene organisere seg selv, med det resultatet at de som var ordførere og prefekter før de flyktet, også er det nå - med andre ord de som sto bak folkemordet. Det eksisterer et mini-Rwanda i flyktningeleirene, med de samme kommunene som inne i landet, og de gamle makthaverne fremdeles ved makten.
Av alle flyktningesituasjoner som FN har hatt med å gjøre, er det i denne de ikke burde latt flyktningene få makt. For her er det skurkene som er drevet på flukt.
Nå nekter lederne i leirene befolkningen å dra hjem. Da Morgenbladet var i Rwanda og leirene tidligere i år, besøkte vi kommunen Gitarama, både den i og den utenfor landet. Inne i landet var det et stort tomt område. Nesten alle tutsiene var drept, mens lederne og resten av befolkningen hadde rømt til Tanzania. Og Gitarama kommune i flyktningeleiren Lumasi var den største i området. Nødhjelp-organisasjonene på stedet mente det måtte bo oppimot 100.000 flyktninger der. Ikke alle disse var skyldige i folkemord, men de får ikke lov til å dra hjem. Restene av hæren og den gamle ledelsen har fortsatt makt, og tillater ikke at folk drar tilbake. De som likevel vil reise hjem blir truet, noen endog drept. Uten folket som et levende skjold, risikerer lederne å bli utlevert.
Imens har de rikeste hutu-lederne allerede reist. Selvfølgelig ikke hjem, men til Kenya, der de nå danner et eget fellesskap mens de håper på et comeback. Da skal de ta seg av resten av tutsiene.
President Moi har ingen internasjonale venner lenger, så han kan godt la landet sitt være frihavn for folk mistenkt for folkemord. Dessuten har de bra med penger. Den rwandesiske regjeringen har offentliggjort en liste over 500 av de mest sentrale under folkemordet i fjor som nå oppholder seg i Kenya. Moi bare trekker på skulderne, den nye regjeringen er ikke hans favoritter. Han har sagt at han også vil nekte å utlevere dem til FNs krigsforbryterdomstol hvis verdensorganisasjonen skulle kreve det.
Nr. 94 på listen, Hassan Ngeze var redaktør i Rwanda. Han ga ut bladet Kangura, der en post var «Hutuenes Ti Bud», illustrert med macheter. Bladet fortalte om viktigheten av å utrydde tutsiene, eller «rydde bushen». Ngeze driver fortsatt samme blad. Ifølge The Economist, er det siste nummeret viet til å forklare at folkemordet aldri har skjedd. Hvis det har skjedd, skriver Kangura, så «er det tale om et folkemord på hutu-soldater, av de innrykkende tutsi-soldatene».
Slike ord er som et ekko av gamle nazi-holdninger til Holocaust. Det bemerkelsesverdige er ikke bare at Moi godtar slikt; en regjeringskontrollert avis i Kenya innrømmer ikke en gang at det har funnet sted et folkemord i Rwanda. Den kenyanske opposisjonspolitikeren Kijana Wamalwa anklager nå høylytt Moi for å ha visst om planene for folkemordet, før det ble utført i fjor.
Det er i det minste åpenbart at den kenyanske presidentens sympati ligger hos den styrtede regjeringen, som et ledd i den regionale maktkampen.
Fred i Bosnia, men husker vi fortsatt Rwanda? Det er på høy tid å få flyktningene i nabolandene hjem, til å lege sårene, men lar det seg gjøre? Og mest av alt, er noen interessert i det?
FN er kjernen i problemet. Verdensorganisasjonen har vist seg nærmest impotent i en konflikt der flere er drept og det er flere mordere igjen enn ved noe annet folkemord siden 2. verdenskrig. FN må ta vare på flyktningenes rettigheter, men dette lar seg ikke alltid forene med å skape fred inne i landet. For gårdene til flyktningene gror igjen, eller de blir okkupert av andre. Og den gamle hæren trener på comeback, beskyttet av FN. Det er først når matforsyningene til flyktningeleirene tørker inn at flyktningene vil vende tilbake i store antall. Og da er det mange som frykter hva som vil skje med hele den plagede regionen.
BILDE: hentet fra scanfoto med koden Kabagay.