![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
En av hovedmennene bak den hemmelige Oslo-kanalen foretrekker kritikk på interne møter fremfor Dagsrevy-oppslag. Mellom UD og de frivillige organisasjonene rår i utgangspunktet fred og harmoni, mener statssekretær Jan Egeland.
Egelands bakgrunn fra Amnesty og Røde Kors virker skreddersydd for en ledende rolle i denne internt norske «fredsprosessen». Inntrykket av smertefri overgang fra aktivistarbeid og forskerrolle til utenrikspolitiker bare forsterker seg ved en kikk på Egelands magistergradsavhandling i statsvitenskap fra 1985, Impotent Superpower - Potent Small State (utgitt i bokform i 1988). Her kommer forskeren med en rekke anbefalinger for en mer effektiv menneskerettighetspolitikk. Flere av rådene har han selv tatt til følge i statssekretær-jobben. En statsviters drøm?
- Både for små land og humanistisk innstilte statsvitere har det vel alltid vært et sterkt ønske at moral skal erstatte makt i politikken. Men tidligere når Norge har prøvd seg med egne utenrikspolitiske markeringer, som Ny økonomisk verdensorden (NØV) på 70-tallet, og ambisjonene om atomvåpenfrie soner, har dette strandet fordi de store alliansepartnerne ikke har godtatt disse konseptene. Denne gangen har man klart å ha en utenrikspolitikk som ikke kolliderer med andre interesser?
- NØV var et mye mer ambisiøst prosjekt, som angrep de internasjonale markedskreftene på en måte som viste seg å være ganske urealistisk.
Det vi gjør nå er veldig praktisk, veldig konkret og målrettet. Det er klart vi har lykkes når vi har henvendelser fra sentrale parter i kanskje ti konfliktområder i verden i dag. De fleste av dem må vi avslå, fordi vi ikke har ressurser eller forutsetninger. Vi har lykkes i å skape en image, og den går ikke bare på at vi liksom er snille og blåøyde og ufarlige, men også rett og slett at de ser på oss som relativt effektive.
- Kan vi si at den tidligere bruken av bistandsmidler har vært lite strategisk når vi ser på den måten dere bruker penger på i dag?
- Jeg tror nok at vi skal være enig i noen av de kritikerne som sier at vi var for lite opptatt av selv å være aktør på vegne av våre egne midler. Jeg mener personlig at vi i tidligere tider nok har sendt for mange sjekker til Geneve og New York, i tiltro til at de internasjonale organisasjonene skulle bruke europeere og nordamerikanere, svensker og briter til å gjøre en god jobb på vegne av menneskeheten. Det nye nå er at FN kommer til oss og for sine penger ber oss om å sende personell, eksperter og så videre. Hvis jeg kan velge mellom å være observatør eller aktør, velger jeg det siste.
- I magistergradsavhandlingen din kritiserer du USA og Norge for ineffektiv bruk av sine materielle og intellektuelle ressurser i utforming av menneskerettighetspolitikken. Et USA som forsøker å spille verdensdommer mistenkes lett for skjulte realpolitiske motiver, mens Norge med begrensede økonomiske midler forsøker å få Den 3. verden ut av fattigdommen.
- Det som slo meg var at Norge prøvde å spille USA og USA prøvde å spille Norge. USA prøvde å spille et lite, snilt, ufarlig land som alle burde kunne være enig i. Norge prøvde å spille USA i den forstand at vi nærmest egenhendig prøvde å finansiere en økonomisk omlegging i fattige deler av verden, med en promille av verdensøkonomien bak oss. Det er ikke særlig realistisk. Nå tror jeg at, i Midtøsten for eksempel, spiller USA USA og Norge spiller Norge. Hvordan? Jo, det er USA som «tvinger» partene til å ta til fornuften og sette seg ved forhandlingsbordet, og det er Norge som er den tillitsfulle og ufarlige entreprenøren som bak scenen får parter til å møtes, som har vanskelig for å møtes i det åpne stormaktsspillet.
- Kunne man tenke seg, innenfor et mer klassisk sikkerhetspolitisk paradigme, at man burde brukt pengene i nærområdene?
- Det er to typer kritikk som har blitt fremført mot den såkalte «nye utenrikspolitiske aktivismen innenfor fred og menneskerettigheter» rundt omkring i verden. Det ene er at dette nærmest går på bekostning av nærområde-aktivitet, og det andre er at vi generelt sett har brukt for lite penger i nærområdene og for mye fjernt borte. Det siste synspunktet kan jeg ha en viss respekt for. På mange måter er det et paradoks at internasjonale regler for hvem som kan motta nødhjelp gjør det mye lettere å gi midler til gode initiativer i Kambodsja enn i Latvia. Men det paradokset tror jeg det blir større og større forståelse for, og vi bruker gradvis mer midler i nærområdene enn vi brukte før.
Det første forholdet, at det ene går på bekostning av det andre - det er ikke riktig. Fredsprosessene våre i Latin-Amerika tar et halvt årsverk i UD, og en eller to promille av bistandsbudsjettet.
- En ting til fra magistergradsavhandlingen din: Du påpeker at Norge har problemer med manglende ekspertise i menneskerettighetsspørsmål.
- Vi har nok i de siste 40 år vært for redde for å bruke penger på å bygge opp ekspertise i vårt eget land. Kirke og arbeiderbevegelse hadde dårlig samvittighet for å bruke pengene i Norge, og høyresiden ville ikke bruke pengene på statssiden.
I USA er problemet at de har masse ekspertise, men vil ofte ikke bruke det. Det er en sterk mistillit mellom Executive Branch, de som sitter innenfor, og de som sitter utenfor. Det er det ikke i Norge, det er mye mer en harmonimodell her som vi skal være veldig glad for. Jeg er ikke institusjonelt i motsetningsforhold til de frivillige organisasjonene eller de akademiske miljøene eller kirken eller fagbevegelsen - vi er i utgangspunktet på lag med dem, og de er på lag med oss.
- Når organisasjonene er så tett koblet til UD, er det ikke en fare for at de kan bli tannløse? Når man også ser på bevegelsesmønstret av folk mellom enkelte av organisasjonene og enkelte av departementene…
- Som jeg og Røde Kors…?
- Ja, i og for seg. Altså, når man sitter i Kommunaldepartementet det ene året og skriver flyktningemelding, og neste år jobber i Flyktningerådet - dette er ganske tett. Og når organisasjonene får 80 prosent av sin finansiering fra staten, er det ikke da en fare for at man gjennom disse strukturene gjør dem tannløse? Det er veldig vanskelig for dem å komme med kritikk, i hvert fall.
- Det kan være et interessant forskningsprosjekt. Jeg vil våge den påstand at det er minst like mye kritikk fra Norsk Folkehjelp, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp, Røde Kors og Flyktningerådet i dag, som det var for fem eller ti år siden. Men det får man bare teste.
Mye av den kritikken kommer i møter i UD. Hvis det er en krise på Balkan, så har de kanaler til å si sin hjertens mening i slike møter til de som bestemmer. På den måten spares vi også for en del Dagsrevy-oppslag.
- Tyrkia, som vi er i militærallianse med, har en menneskerettighetspolitikk som er veldig lite på linje med den Norge synes er fornuftig. Vi er i samme allianse, og likevel virker man helt maktesløse.
- Det er problemet man har i internasjonal politikk, at man blir såkalte «strange political bedfellows», som det heter i USA. Får man ikke den man elsker, må man elske den man får…
Vi har veldig lite til felles med Tyrkia i synet på hvordan et samfunn skal organiseres, hvordan man skal utvikle demokrati, og ikke minst hvordan man skal verne om minoriteter og minoritetskulturer.
Min jobb er å kjempe for norske interesser, og norsk sikkerhet. Det er nummer en, og så kommer nummer to - likestilt - å kjempe for internasjonale menneskerettigheter og demokrati. Og der vil det være absolutte dilemmaer og problemer i en del tilfeller.
Jeg er samtidig helt sikker på at ganske mange tyrkere, opposisjonelle og minoritetsfolk, er i live i Tyrkia i dag, på grunn av at tyrkiske militære og reaksjonære holder seg i skinnet fordi de har alliansefellesskap med vestlige, mer humanitært sinnede land.
- I et foredrag ved FN-universitetet i Tokyo i oktober sa du at Midtøsten kunne bli en modell for konfliktløsning i andre deler av verden. Men i Bosnia slår det en åpenbart at det var først da amerikanerne begynte å bombe serberne tilbake til forhandlingsbordet, at det fungerte.
- Ja. Det er ingen tvil om at det ikke er nok å tilby parter bak-kanaler. Du må ha et knippe av virkemidler, det hadde vi også i Midtøsten.
Bildetekst:
«VELDIG PRAKTISK»: Statssekretær Jan Egeland mener «den norske modellen» har ry for å være effektiv i humanitære spørsmål.