![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Dekanus Jan Brøgger ved Universitetet i Trondheim har nylig utgitt boken «En forsvarstale for mannen». Uansett om man er enig eller uenig med den aktive samfunnsdebattanten, må denne utgivelsen sees på som et modig skritt mot en oppriktig og åpen dialog mellom kjønnene.
- God dag?
- Ja, så absolutt! Boken har vakt adskillig debatt, og siden den var ment som en debattbok så er hensikten oppnådd. Det gleder meg.
- Hvorfor trenger mannen en forsvarstale?
- Tittelen på boken er for så vidt litt misvisende. Den er også en forsvarstale for kvinnen.
- Hva behager?
- Boken er ment som et angrep på vulgærfeminismen. Den taler nemlig usant om både menn og kvinner. Den sier blant annet at kvinner SKAL hate menn, og at alle menn er voldtektsforbrytere. I hvilken grad slike holdninger har fått et reelt holdepunkt i vår kultur, er vanskelig å si, men at slike holdninger diskrediterer både mannen og kvinnen er åpenbart.
- Hvordan betrakter du mannens situasjon pr. anno?
- Den er vanskelig. Mannemonopolet er definitivt brutt. Mannen er helt avhengig av å klargjøre sin situasjon.
- Dette er for så vidt gammel nytt…
- Det jeg er opptatt av er å differensiere mellom mannsliv og kvinneliv.
Jeg mener det er avgjørende at gutten gjennom oppveksten innvies i en manneverden. Gutten må bryte med tilværelsen i mors nirvana og gå over i mennenes rekker. Denne prosessen er umistelig for den mannlige identitet.
- Men vi er faktisk i ferd med å miste denne prosessen i vår kultur?
- Problemet er utvilsomt aktualisert. Det finnes mange gutter i dag som vokser opp uten fedre. En gutt som forblir i morssfæren kan meget vel ende opp som enten en Marve Fleksnes eller en Rambo, fordi de mangler mannlige identifikasjonsobjekter. Når mannen forblir i den kvinnelige sfære samtidig som han blir voksen skjer det noe meget farlig.
- Men piker skal altså ikke bryte ut?
- Nei. De hører til i kvinnesfæren. Det er piker som blir kvinner. Problemet med vulgærfeminismen er at den kritiserer selve maskuliniteten. Men man kan ikke kritisere at vi er skapt som menn. Det er en absurditet. Vi står ikke helt fritt i forhold til naturen. Jeg er fullstendig imot at kvinner skal lenkes til kjøkkenbenken. Jeg er for en arbeidsdeling i hjemmet. Det er ikke der problemet ligger.
- Hvor ligger problemet da?
- Jeg krangler stadig med psykologene om menneskets første leveår. Mange av dem mener at det er hipp som happ hvem av foreldrene som har omsorg for barnet i startfasen. Men jeg mener at far overhodet ikke kan erstatte mor i denne fasen. Her er samspillet mellom mor og barn unikt.
- Hva slags mannstype er det du holder en forsvarstale for?
- Det er ikke en «myk mann». Mannen må kunne stå alene. Være sterk. Krigernaturen som han utvilsomt besitter kan leves ut gjennom den maskuline verdens karrierespill. Krigernaturen kan omformes til kreativ energi. Samtidig vil jeg si at den nye mannsidentiteten på en helt annen måte enn før kan inneholde en nærhet til kvinnen og barna. DET er gevinsten av kjønnsrolleutviklingen.
- Men du mener altså at mannen befinner seg i en identitetskrise?
- Ja. Vi ligger langt etter kvinnene i å definere vår egenart og våre kjønnsbetingede problemer. Men jeg har på ingen måte i sinne å gjenreise despoten, tyrannen. Historisk sett er det dessuten en misforståelse at han er vår kulturs mannsrolle. Despoten var kun et kort intermesso i borgerskapets utvikling.
- På hvilken måte henger en styrking av den mannlige identitet sammen med ditt uttalte ønske om å redde familien som institusjon?
- Mannens maskulinitet siviliseres i familiens samspill.
- Men er det ikke sant at det er mannen som trenger familien mest, kvinnen synes å kunne klare seg utmerket uten?
- Det er ingen tvil om at familien er en patriarkalsk institusjon. Det er påvist at menn som lever i familieforhold er 50 prosent mer produktive enn alenemenn. Mannen og barna synes mer avhengig av familien enn kvinnen, det er riktig. I utviklingen av kulturer hvor mannen er fullstendig fraværende, ser man at staten går inn og overtar farsrollen. Økonomisk sett er dette relativt greit. Men Fleksnesene og Ramboene lurer i bakgrunnen. Jeg tror økonomien må brukes til å gi familien gode vilkår.
- Jeg forstår. Men hvor lenge mener du at moren bør være barnets omsorgsperson nr. 1?
- Inntil ca femårs-alderen. Etter det kan mannen meget gjerne være barnets nærmeste.
- Bør mannsrolleutvalget gjenopprettes?
- Nei. Det utvalget var i altfor stor grad preget av statsfeminismen.
- Er det mulig for deg å se på Gud som en kvinne?
- Nei. Hverken kvinne eller hermafroditt!
- Men Jesus så da ganske femi ut?
- Vel. Først og fremst ser jeg en essensiell mannsrolle i Kristus-skikkelsen. Kristus er blitt fordreid gjennom søndagsskole- og barneskoleundervisning. For meg er Kristus en maskulin helt. Tenk; han ga sitt liv for andre! Det er heltedåd så god som noen. Dessuten er jo det fantastiske med Kristus at han sammenholder strenghet og mannlighet med en voldsom kjærlighet. Han står for meg som det definitive mannsideal!