Avisen som ikke fortjener å dø

Det het seg lenge at Morgenbladet var det endegyldige bevis for et liv etter døden. For å bli i bildet: Det kan nå lett bli en sannhet med mortifikasjoner.

I en turbo-økonomi - i et land som notorisk opplever en grunnleggende kommersialisering av avisbildet - ser det ut til at vi ikke har råd til å yte en pressestøtte på 1,9 millioner kroner for å beholde Morgenbladet i dens nåværende skikkelse. Desto rikere vi er blitt, desto fattigere. Det er dagens paradoks.

Få norske aviser har en slik historie som Morgenbladet. Redaktørlisten er kraftfull. Fra Friele, C.J. Hambro over Birger Kildal til CC og nå til Truls Olaf Lies redningsoperasjon - det er sterke personligheter. Om man er enig med dem eller ikke, er underordnet. Sentralt er at Morgenbladet har hatt en stemme i det norske pressebildet. En stemme som ikke bør forstumme fordi den har vært preget av kontur og personlighet.

Ideer foran ideologi

Lavest nådde avisen under Hroar Hansen. Han skjønte ikke hva Morgenbladet hadde vært og hva avisen burde være. Avisnavn burde egentlig være mønsterbeskyttet. Hansen hadde et meningsbærende organ og gjorde det til en røverhule. For slikt finnes ingen tilgivelse, for han visste hva han gjorde (om enn ikke hva han hadde).

Forbildet for Truls Lies redningsoperasjon lå i Hans Geelmuyden og Håkon Harkets pionertid på slutten av 1980-tallet. Det var en tid full av gode anelser. Artiklene var velskrevne og sammenhengende; de forutsatte lesere som kunne lese. Sidedrakten var stilren og nedtonet; effekten skulle ligge i språk og innhold, ikke i typografi. På denne tid maktet Morgenbladet å fange inn en helt ny skribentgenerasjon (slik det også i ikke liten grad er skjedd i Truls Lies tid). Samtidig skjedde det en avideologisering av Morgenbladet. Fra CCs idiosynkratiske redaksjon av avisen oppsto en ny generasjon skribenter som ikke helt passet inn i det trauste høyre-venstrebildet av norsk presse. Denne utviklingen har skutt fart siden, med avideologiseringen av Arbeiderbladet som fremste senere eksempel. Arbeiderbladet i dag ligner mer og mer på Morgenbladet i Geelmuyden og Harkets og til dels Lies tid, med mindre markskrikerske aviser og større appell til refleksjon og ettertanke enn underholdningsbehov.

Reddes Morgenbladet vil Oslo dermed få to aviser som ligner hverandre i format og stiltone, begge med en sterk ideologirik fortid, i dag begge mer iderike enn ideologiske. Det ville være flott!

Et tap

Morgenbladets utenlandske forbilder er mange. Information, El Pais, Liberation og Berlins Die Woche er alle aviser som ligner Morgenbladet og som henvender seg til samme publikum. Tør vi sette et navn på dette publikum? Den dannede offentlighet? Lyder det for alderdommelig? Hvis så, la det være alderdommelig! Det vil være et tap for den demokratiske offentlighet om Morgenbladet ble tvunget til å gå inn etter at avisen nå så åpenbart har vist at den kan sette sin egen profil og være et pustehull for det prinsipielle resonnement. Det er en avis som ikke fortjener å dø.

BERNT HAGTVET

Kommentatoren er professor i statsvitenskap, forfatter, og medlem av Morgenbladets redaksjonsråd.

Bildetekster:

APPELL: Ideer fremfor ideologi preger Morgenbladet, skriver Bernt Hagtvet.

NY OG GAMMEL DRAKT: Den første utgaven av Morgenbladet (1. januar 1819), og avisen i dagens utforming.

Avisen som ikke fortjener å dø

Ideer foran ideologi

Et tap

BERNT HAGTVET

Artikkel automatisk generert, 22/11-95, kl. 02.02 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

Artikkel automatisk generert, 22/11-95, kl. 02.02 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.