En fersk rapport viser at interessen og kunnskapen hos kvinner på dette feltet er elendig. Under 40 prosent av kvinnene i aldersgruppen 18-20 år vet hvilket parti som har regjeringsmakten, mens 63 prosent av menn i samme aldersgruppe har fått med seg dette. Kunnskapen stiger noe i takt med øket alder, men tallene er fortsatt lite oppmuntrende hvis idealet er en opplyst befolkning.
Det at kvinner ignorerer politikken må være kvinnefrigjøringen mest ironiske gest. Samfunnsdeltagelsen blant kvinner nærmer seg på en rekke felt menns, ikke minst i det politiske liv, der virkemidler som kvotering har vært svært vellykket.
Undersøkelsen er blitt møtt med to typer reaksjoner. Den ene går ut på å avfeie den ved å si at den ikke makter å vise kvinners måte å være samfunnsengasjert på, siden den spør om rene teknikaliteter som hvem som har regjeringsmakt, hvem som er ministere osv. Den andre går ut på at dette er overraskende og trist, osv, osv.
Spørsmålet er imidlertid om ikke folks - heller ikke menns politiske interesse er imponerende - manglende politiske engasjement er helt logisk. Nasjonalstatens ekstreme følsomhet for den internasjonale utviklingen viser at politikernes hjemlige makt på en rekke områder er mer eller mindre irrelevant. Fluktuasjonen i valutakursene påvirker arbeideren på Norske Skog mer enn den lokale Ap-representantens arbeid på Stortinget, dollarkursen betyr mer for den offentlige sektorens ve og vel enn Kjell Opseths arbeid for å verne Postverket mot konkurranse.
Alt i alt er det mange gode forklaringer på at man burde interessere seg mindre for hjemlig politikk enn det mange gjør, og heller vri blikket ut på den globale scene. Nå er det imidlertid slik at manglende interesse for hjemlige forhold neppe er erstattet av et glødende engasjement i hvordan verdenshandelen fungerer eller innsikt i de internasjonale penge- og kredittinstitusjonenes arbeide.
Tvert imot vendes blikket innover, mot intimsfæren, i massemedienes uhyggelige terping på det intime som «det kvinnelige». Intimiseringen er det gyldne snitt for hvordan den moderne kvinne skal oppfatte seg selv og sine omgivelser; sex, samliv, kakeoppskrifter, slanking og de nære ting har utradert det radikale kvinnebildet. De fleste avisers dekning av kvinners verden, for eksempel Dagbladets Liv-bilag, er snacksy remakes av Hjemmet og Allers. «Intim-TV» som Tilgi meg og En anelse rødt har vært trendsettere i å gi kvinnen rollen som offentlig omsorgs- og dulleperson.
Bokklubbene har også etterhvert fått et rikholdig utvalg av femitrash på salgslistene. Siden kvinner mellom 25 og 45 utgjør den største andelen av lesermassen har enkelte bokklubber bestemt seg for temmelig ensidig å utgi romaner der omslaget er stivt mens innholdet ellers tenderer i retning av Isfolket-genren. Amerikanske beleste kvinner som dikter inn erotikk og spenning i forgangne århundrer er en klar vinner i denne bransjen.
Det mest avsindige vrøvl og koseligste dill-dall tyter ut av alt og alle som definerer seg inn i den feminine intimsfæren. Hvis noen lar seg sjokkere over at kvinner etter å ha blitt utsatt for og deltatt i denne diskursen blir en smule apatiske, bør de heller lete i sin egen forstand.
Ettersom menn også nærmer seg føleriet med egne mannsgrupper og foreninger som har som formål å dyrke «Mannens egentlige jeg», vil de lett kunne følge kvinnene inn i hyggen.
En av vår tids mest ekstreme misforståelser er at det ligger noe radikalt i å bryte ned sfæren mellom det private og det offentlige. Dette perspektivet gjør at politikk som offentlig ordskifte forfaller til å bli et spørsmål om statsministerens vekt, om Kristin Halvorsens temperament osv.
Hvis noen lurer på hvorfor politikk blir uinteressant, anbefales hyppig lesning av Rie Bistrups koseintervjuer med politikere i Aftenposten. Verbal intimmassasje sørger for at alle intervjuobjekters politiske perspektiver trivialiseres i en aura av hjemmehygge og samlivserfaringer til et punkt der de fullstendig oppløses.
edh