Erling Kittelsen «er ikke» fra diktsamlingen i Aschehoug

Kom an «i»nn

Å oppdage Erling Kittelsens diktsamling i er å gå lenger enn langt. Enda lengre å oppdage enkeltdiktet «er ikke».

 gå lengre enn langt har vært å lese Erling Kittelsen siste diktsamling: i. Og enda lengre har det vært å oppdage et konkret enkeltdikt, «er ikke», som frihetene her blir tatt på vegne av. Diktet er et av dem som de facto rommer-inklusive rommets klisjŽ. Første frihet er å sitere det.

Sol er ikke sol, død er ikke død

min kropp er ikke min kropp

min psyke er ikke min psyke

Jeg sier det som en melodi

uten dramatikk, affekt, irritasjon

Gud er ikke Gud; har navn et annet sted

skip er ikke skip, seminar er ikke seminar

Hvorfor gjemmer du deg i det kjente

OK til ei grense, jeg ser du er litt lei

Hovedgate er ikke hovedgate

Skal jeg si det som en påstand

og stille krav til svaret ditt

En spade er av og til en spade

en paraply er alt annet enn paraply

Avtaler vil stå fast, ikke ordene

forstår du det bedre enn noe annet

så tenk sol, kropp, skip, dikt

Ikke alle postulater trenger å skjermes mot seg selv - ikke denne. Den har nok egenerfaring til å fortelle videre - til alle og ingen - hva den er laget av og hvorfor: det er materie og stoff som har overlevd, og derfor denne rolige pulsen og pusten diktet driver i. Som vi vet synker ikke isfjell. Heller ikke denne. Som heller ikke kan vise i sin helhet hva den er verdt; 9/10 ligger under overflaten og ber om lojalitet med en lett undrende henvendelse: Hvorfor gjemmer du deg i det kjente. Ikke at Kittelsen er ute for å fremmedgjøre, men heller for å hjelpe den ene eller andre til å tøye og strekke seg litt, etter det som kontinuerlig ligger for hånden - parat. Og det er ikke blind dumskap han forventer, det er samme lettvektige tillit som han selv gjennomfører diktet i. Men, det er en tillit som baserer seg på mer enn pur tiltakslyst; for å kunne følge ham inn i «uten dramatikk, affekt, irritasjon» er det viktig å ha sin egenerfarings nervøsitet i behold og la denne summen av liv spille med hele sin ledighet ut i kroppen, derfor «Jeg sier det som en melodi». Vi er når alt kommer til alt tross alt i vokalenes domŽne, den ene tidelen av det antropomorfe isfjellet som har evnen til å åpne vannet i hele fjellet.

Og Kittelsen forutsetter sitt eget undrende og lette krav, som konvensjonene også har sine krav. Som ikke betyr at Kittelsen eller konvensjonene tilslutt vinner; «OK til ei grense, jeg ser du er litt lei» er et slags kompromiss et sted inne mellom Olaf Bull og Ernst Orvil, slik Jan Erik Vold leser dem opp mot hverandre: Orvil tar seg gjerne et femminutt for leserens skyld; Bull tar diktet til bunnen av lungen. Hvis Kittelsen absolutt vil vise en tilstand så er det en dobbel eller tosidig tilstand, som han kanskje måtte vente med å vise til han strengt tatt var klar til å klare «uten dramatikk, affekt, irritasjon». Del-postulatet «Avtaler vil stå fast, ikke ordene» kunne (og kan) skrives ned med rabid temperatur - og smelte hele isfjellet om til grenseløst vann, som hadde tatt vekk skillet mellom «Avtaler» og «ordene», som er skillet mellom det styrende og det ustyrbare, to dimensjoner med et gjensidig ikke-forhold. Hvis dette er en tilstandsrapport som Kittelsen byr frem betyr det at han rapporterer noe nødvendig på lette, lyse vokalers vegne - mindre ambisiøs bør ikke «er ikke» være, som selve kammertonen i «i». Dessuten at tilfeldighetene ikke styrer: dette skal leses som et dikt skrevet i 1995 for 1995, selv om 1995 ikke er 1995. Altså, ikke mindre enn brukslyrikk i en høygotisk all-funksjonell tidsfase, med bejaende negasjoner som en forutsetning: «Soler er ikke sol, død er ikke død». Det er ikke slik det er. Det meste er ikke slik det er: i det funksjonelle grepet. Det meste har langt mer enn mening - det har i tillegg betydning; det er reelle åndelige fakta som sørger for at det antropomorfe isfjellet ikke fryser fast og stivner til en buktung metafor. For enkelte betyr dette tankegodset et trykk likt det som ligger under Kierkegaards ti tusen favner, for andre er trykket langt mindre - vi vet ikke hvorfor, uten dermed å overlate det til tilfeldighetene: «min psyke er ikke min psyke» er summen av liv som vil leve sitt liv av betydning; det ligger en organisk tanke rundt hele linjen som sier at det siste ordet ikke er sagt - for det er i grunn ikke slik ord overlever: som definisjoner. Heller til tross for dem. At isfjellet tar plassen her istedenfor skøytebrettet er utilfeldig, dypest sett er isen uten pragmatikk eller praktisk sans; dypest sett er skøytebrettet en tro som tror den rir alt, uten selv å bli ridd; kall det en antropomorf trykkforskjell, men kall det ikke samtidig tilfeldig. Postulatets tyngste ledd, «Gud er ikke Gud; har navn et annet sted» er resultatet av en lang konsekvens med seig og ubehjelpelig historie. Konsekvensen er ikke «din gud er ikke min gud», men heller at sakrale og sekulære teologier ikke klarer å bestemme høyst mer enn sine bestemmelser - høyere tør de ikke i teoriens navn å gå. Og det er på en måte godt å ha det utgangspunktet i munnen, når vi eventuelt kommer oss dit, samlet eller solo.  begynne å sette pris på det ene navnet eller andre er ikke det samme som å klistre prislapper, for ingen kan i forkant se for seg hva et navn kommer til å koste - og langt mindre gi. Det er historien om isfjellet som finner en vokal istedenfor sin egen allegoriske status, som skjer i dette vi benevner som 1995; om det er noe Kittelsen ber om på vegne av betydning så er det det åndelige trykket som runder av diktet (om ikke trykket det så forsiktig uttrykker): «forstår du det bedre enn noe annet/ så tenk sol, kropp, skip, dikt».

Og som vi ser, det er en moderat bønn skrevet ut i lojalitet til vokalene. Enten hører og husker du dem, eller så gjør du det ikke; Kittelsen kan ikke garantere for om tanken om dem vil vil gi «dramatikk, affekt, irritasjon» eller en melodi som gir «død», «Gud», «sol» eller «psyke» noe disse begrepene aldri før har hatt. Men det er ikke riktig å se for seg Kittelsen som en konseptkunstner, at konseptene bærer ham over Styx og tilbake igjen hit til det funksjonelt-totalitære, til genrenes terreng av åkerlapper; det er langt bedre å ta budskapet hans ad notam og slippe løs illojaliteten i forståelsen. Det eneste man egentlig bedrar er en preposisjon: fra å tro på skifter man til å tro - og verber seg i vokalens lysdimensjon.

Og slår tilbake mot Wittgensteins postulat, med et Det vi ikke kan tale om, kan vi skrive om. Det virker forresten helt tidsriktig, og virkelig, i 1995.

KURT G. SWEENEY

ERLING KITTELSEN: Tidsriktig og virkelig. Foto: Per Maning.

Artikkel automatisk generert, 22/11-95, kl. 02.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.