![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Tormod Haugland
Varmare
Roman 95 s.
Oktober
Hverdagens poesi er ikke alltid poetiskDet kan være et fruktbart litterært prosjekt å konsentrere seg om et kort tidsrom, for eksempel Žn dag i et menneskes liv, man kan få frem flere nyanser, gå dypere i de mer lavmelte stemninger og små episoder som man ellers nesten ikke legger merke til, selv om de samlet utgjør hverdagen vår. Men det krever et skarpt øye og gode fortelleregenskaper. Det er ikke interessant at en mann koker kaffe eller glemmer at sykkelen står i vedskjulet, hvis ikke fortellerstemmen gjør det interessant.
I Tormod Hauglands andre roman, Varmare, følger vi hovedpersonen Ernst gjennom Žn dag på gamle tomter. Han har kommet tilbake til hjembygda primært fordi faren er syk, men vurderer å bosette seg i barndomshjemmet igjen, huset har stått tomt en stund og det trenger sårt til oppussning og vedlikehold. Ernst får unna en rekke trivielle gjøremål huset, går tur i skogen, spiser formiddagsmat hos nabofamilien, besøker faren på sykehjemmet, treffer gamle kjente, går på fotballkamp, og prater med nabokona ut i de sene nattetimer. Det er sikkert meningen at vi mellom linjene i denne totale hverdagsligheten skal lese ut et eller annet viktig om Ernst, eller om livet generelt, men det er sannelig ikke enkelt. Hvor mye kan man innen rimelighetens grenser få ut av at folk ikke synes det er så nøye med sukker i teen, eller at de må se deler av en fotballkamp fra under tribunen fordi det regner ? Ikke stort, bortsett fra at de er som mennesker flest. Hadde enda dialogene dreid seg om noe annet enn været eller at sambygdingene husker eller ikke husker Ernst fra den tiden han bodde der.
Ernst trekkes inn i noe som kan minne om en flørt med naboens tretten år gamle datter, dette kunne ha gitt grunnlag for en spenning, kanskje kunne vi blitt bedre kjent med hovedpersonen, men det hele ebber ut i ingenting. Motivasjonen for møtene er da også uhyre klønet, som når de treffes første gang i skogen; etter at Ernst har sett Lolitaen bade naken tar de følge hjemover, vi får høre at det skyer til og at de søker ly under et tre, man antar altså at det begynner å regne voldsomt, ellers kunne de vel bare ha fortet seg hjem, men ikke før er Ernst ferdig med å klemme på brystene hennes - badenymfen vil forsikre seg om at hjertet hennes slår og ber Ernst kjenne etter - så får vi høre at skyene blåste bort, uværet kom ikke likevel. Troverdig? Spennende? Erotisk? Egentlig ikke.
Haugland holder seg konsekvent til en knapp, temmelig stakkato stil. Tidvis fungerer det bra, de hverdagslige hendelsene kler en enkel form uten for mye patos, men historien blir i litt for mange partier formidlet av en forteller som i sin rapporteringsglede reduserer språket til uengasjerende oppramsning. «Eg gjekk opp på lemmen, såg inn på soverommet mitt. Eg opna klesskåpet, dei gamle kleda mine var der framleis. Ei bukse hang på knaggen på innsida av skapdøra, eg tok den fram og målte lengda. Eg tok den på, den passte meg fint. Eg hadde ikkje lagd på meg, kanskje eg var litt tunnare. Eg sat på sengekanten, såg på bøkene som stod i bokhylla. Eg tok ut eit fotoalbum, bladde i det.» Den tette, gjentakende stilen er trolig brukt bevisst for å skape en bestemt stemning, men jeg synes ikke den fungerer helt bra, det blir rett og slett kjedelig.
Det er synd at Varmare ikke fenger mer enn den gjør, for Haugland har begått den sjeldne bragd å skildre en mann som kommer tilbake til hjembygda etter å ha bodd lenge i byen, uten å oppleve fremmedgjøring og identitetskriser, og uten å bli møtt av fordommer blant sambygdingene. På dette nivået var romanen befriende lesning.