Ingvar Ambjørnsen Fugledansen 227 sider Cappelen

Traumatisk

Som vanlig er hovedpersonen hos Ambjørnsen en frik, men Elling er dessverre ikke noe mer enn gal.

Fugledansen er oppfølgeren til Utsikt til paradiset fra '93, og hovedpersonen Elling, en livsfjern 34-åring, har nå havnet på et asyl for å få litt orden på sikringsboksen. Boken åpner med at Elling våkner opp på anstalten, uten å helt skjønne hvor han er. Han er av den typen menneske som kommer i ubalanse hvis:

Brødet er tørt; en kvinne er i nærheten; han må dele dobbeltseng med moren i Benidorm; ser noen drikke alkohol; og særlig hvis noen spiller danselåter pr. keyboard, og Elling tilter totalt hvis det til alt overmål er «Fugledansen».

Mange har kanskje glemt denne famøse låten fra tidlig åttitall, eller rettere sagt fortrengt den, undertegnete kommer neppe til å glemme den etter VM i storbakke i Kollen, 1982, hvor jeg måtte vrikke og vifte meg rundt på tribuneplassen min sammen med resten av menneskene i tåkehavet, da særlig med mannen på naboplassen, Kåre Willoch. Ellings erfaring med låten skriver seg fra en pakketur med moren til Benidorm, hvor det skjedde traumatiske ting med en katt mens moren og reisefølget gjorde som Kåre og meg.

Boken er delt i tre, hvor første og siste del foregår på anstalten, mens midten er lagt til det skjellsettende pakketuren. Som vanlig skriver Ambjørnsen godt, på det rent skrivetekniske er det svært få som kan måle seg med denne mannen. Ellings måte å misforstå alt rundt ham er ofte lattervekkende, men «galehusromaner» er en vrien sak, Elling blir etterhvert bare irriterende. Han er utrolig ego og sykelig flink til å oppfatte enhver situasjon truende. Dette er selvfølgelig grunnen til at han ikke surrer rundt på egenhånd, men det stereotype tar helt overhånd og det blir ikke lett å holde interessen oppe underveis.

Hadde i det minste Elling forandret seg en smule! I stedet blir det en pinefull vandring hvor det bare er å vente på neste irrasjonelle reaksjon fra mannen.

Romkompisen, den enfoldige Kjell Bjarne, fremstår så uendelig mye mer menneskelig og sympatisk. Han har to store gleder/ bekymringer: Mat og sex. Han har en uhorvelig appetitt, men er pålagt diett, og han leser pornoblader, men den eneste han har sett naken i virkeligheten, er moren. Elling på sin side har ikke sett moren sin naken engang, han er på alle måter en mann uten egenskaper, og låser seg gjerne inne på dass hvis ting går ham i mot.

Elling er mann på trettifire fysisk, og en tiåring psykisk, og at slike mennesker finnes er det liten tvil om, uten at de av den grunn er egnet som protagonister i en roman.

Språket i Fugledansen er streitere enn i Ambjørnsens eldre produksjon, det ligger i sakens natur - Erling i Hvite niggere og Elling har ingen ting til felles, aller minst måten å uttrykke seg på. Språket er det fortsatt god flyt i, snurrige episoder har han heller ikke fjernet seg fra, svakheten med boken er rett og slett hovedpersonen, som er uforanderlig Žn-dimensjonal. Det er fult ut forståelig at Ambjørnsen ikke vil skrive om langhåra friks hele livet, men jeg ser frem til den dagen han kommer med en bok som overgår Den siste revejakta (1983).

MORTEN ABRAHAMSEN

FUGLEDANSEN: En galehusroman, uten at det hjelper.

Artikkel automatisk generert, 22/11-95, kl. 02.02 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.