Lars Saabye Christensen Jubel 264 sider Cappelen

Taffel-bok

Vår alles vestkantkronikør har denne gangen dratt til Nord-Norge med en pianist, uten at så mye annet er forandret.

Den musikkutdannede Grip har fått sommerjobb på bygdas eneste hotell, hvor han skal spille opp til dans med sitt keyboard hver kveld, bortsett fra søndag. Bygda er befolket med raringer som herreekviperingsselger og bartender Frikvarter Olsen, presten Neste og søskene Solveig og Sara som jobber i hotellets resepsjon hvor de må dele uniform på tross av svært forskjellige kroppslige attributter - alt er altså som det skal være i en Christensen-roman.

Og det er et problem, for det blir ikke særlig spennende, eller fengende for den saks skyld. Det ga meg noe av samme følelse som Marius Holsts Ti kniver i hjertet, basert på Christensens Gutten som ville være en av gutta; bra håndverk, uten noen overraskelser for mennesker som har vært borti hans bøker tidligere. Noe av grunnen til at handlingen er lagt til et annet sted enn Frognertrikkens spor kan ligge her, et forsøk på å knekke ut av et mønster som har snart har vart i tyve år. Men Grip er så standard Christensen at han kunne vært plassert på Svalbard uten at hans slektskap med Herman eller Hugo Hylster kunne blitt trukket i tvil. Tidlig i boken, mens leseren holder på å bli kjent med Grip, sier han en setning som kunne stått i de fleste av Christensens bøker: «Nei, man lærer ikke av sine feil. Man begår dem bare om og om igjen, og etterhvert blir man flinkere og flinkere til å gjøre de sammme feilene. Jeg vil si det så sterkt at det til slutt blir en livsstil.»

Grip er sånn passelig dårlig i det han driver med, han ble aldri den beste på musikkkonservatoriet han gikk på og han får det overhodet ikke til å svinge i hotellbaren. Her skal det tilføyes at han kommet til en bygd hvor de fleste ser ut til å hate musikk, og hvor Grip var den eneste som søkte på jobben han fikk. Som alltid finnes det passasjer i boken som er morsomme; hotellsjef Alfons Abelsen drømmer om en golfbane, imens slår han ihjel tiden med å spille på kontoret sitt med et torskegap som hull; maktkampen mellom de som liker korpsmusikk og ikke; en tupŽseanse og en kar som tryner ned i pustehullet til en hval. Men den ynkelige Grip er og blir en virkelighetsfjern ruslebiff.

Christensen tar og en sving innom en «Edvarda og Glahn»-aktig romanse, den er ikke spesielt vellykket uten at det gjør boken dårligere. Etterhvert får Grip kjennskap til lokalbefolkningen, men han forstår ikke så mye av hva som skjer, og de lokale fremstår som et innavlsfolk som alle har noe å skjule - akkurat slik som etthvert storbymenneske liker å tro.

En gang i tiden tok undertegnete og tusenvis av andre av på bøker som Amatøren og Beatles, særlig p.g.a. karakterene som var fascinerende i all sin idioti - i Jubel var det plutselig ikke noe morsomt lenger.

Morten Abrahamsen

Artikkel automatisk generert, 22/11-95, kl. 02.02 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.