![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Paul Auster
Mr. Vertigo
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Roman, 276 s.
Aschehoug,
Paul Auster er blitt medlem av det litterære jet-set og skriver en skrøne om det å lære å fly, en roman som aldri «tar av».Vidundergutten Walt er tolv år idet han i 1927 for første gang går på vannet, en kunst som det tar ham tre slitsomme år å lære. Og årsaken til det hele er Mester Yehudi, en ungarsk jøde som plutselig en dag dukker opp i St.Louis og lokker med seg den foreldreløse Walt, som ikke har annet å miste enn en slem onkel. Mester Yehudi lover gutten at han innen tre år skal ha lært å fly, selvfølgelig uten hjelpemidler, hvis ikke skal han få hugge hodet av Mester'n.
Walt blir med til en bondegård i det gudsforlatte Kansas, hvor han treffer flere obskure eksistenser: Den forkrøplede svarte gutten Æsop, og Sigøynerdronningen, Mamma Sioux, en kvinne som har opptrådt for kongen og dronningen av England, drukket champagne med Sarah Bernhardt og vært på turne med Buffalo Bill.
På grunn av sine flyveegenskaper blir Walt en sirkusattraksjon av de helt store, og ettersom berømmelsen stiger får han opptre i de store byene og tjener gode penger. Livet smiler til Vidundergutten Walt, selv om det skjer triste ting som at Æsop og Mamma Sioux blir drept av Ku Klux Klan og at slemme onkel Slim kommer for å kidnappe ham.
Mr. Vertigo er Walter Clairborne Rawleys erindringer, skrevet ned av ham selv som gammel mann på 1990-tallet. Han forteller om de viktigste hendelsene i livet sitt, og som selvbiografi ville det sikkert blitt en underholdende bok, siden Walt har opplevd mye gjennom et langt liv og sikkert ville ha møtt mange historiske personligheter. Spesielt interessant ville det være å få vite hvordan han lærte seg å sveve flere meter over bakken og samtidig bevege seg i lengderetningen.
I Austers roman forblir imidlertid denne «flyve-idéen» et temmelig statisk innfall, en idé som Auster dessuten har skrevet mer spennende om i essay-form. I Mr. Vertigo får vi mange detaljerte beskrivelser av hvordan Walt letter fra bakken ved hjelp av intens konsentrasjon, men man får ingen følelse av hvor vanskelig det er å få til. Auster fremstiller kunsten å fly som en hvilken som helt meditativ sirkusøvelse, ja, faktisk virker det enklere enn mye annet. I stedet for å underliggjøre det hverdagslige, slik han er kjent for, ender Auster opp med å alminneliggjøre det fantastiske. Og når hovedidéen ikke fungerer på troverdig vis i selve historien, så blir det ekstra tydelig at Auster er mest opptatt av de metaforiske dimensjoner.
Walt er fattiggutten som kommer seg frem i verden, han er et eksempel på Den amerikanske drømmen. Men først og fremst er han en kunstner, en som ofrer alt for sin kunst, helt til den dagen han blir svimmel og får en ulidelig hodepine etter oppvisningene sine. Kunsten er kort, livet er litt lenger, og for Walt arter resten av livet seg som en middelmådig pikaresk roman.
Auster har tidligere sagt at han henter inspirasjon fra eventyrene og den muntlige fortellertradisjonen, hvor den sparsommelig stilen tillater leseren å fylle inn detaljene selv, og det er tydelig at Mr. Vertigo er et forsøk på å fortelle skrøner. Men det hele blir forutsigbart og litt platt, en pastisj over de amerikanske mytene. Borte er de luftige sprangene og de sjarmerende menneskene, og vi sitter igjen med Vidundergutten Walt, som av en eller annen grunn lærer å fly.
Stilistisk er Auster som vanlig solid, og Torleif Sjøgren-Erichsens oversettelse er god, selv om direkte oversettelse av stående amerikanske uttrykk iblant kan virke noe klumpete på norsk.