![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Stumt vitne
(Mute witness)
Regi: Anthony Waller
USA 1995
Stumt vitne har alt sjangeren krever: vakker heltinne, spenning og scriptfeil.Et amerikansk filmteam holder utgiftene nede ved å spille inn en skrekkfilm i Moskva. Et nedslitt filmstudio i Russland er skummelt nok i seg, og verre blir det når den stumme spesialeffekt-eksperten Billie (Marina Sabida) blir låst inne. Mens hun leter etter utgangen oppdager hun sine russiske kolleger iferd med å spille inn en pornofilm. Hun lar være å gi seg til kjenne etter at filminspillingen plutselig tar en uventet vending og skuespillerinnen etter alt å tyde blir drept.
Denne filmen er full av scener der hovedpersonen jages gjennom en tom bygning og nesten blir oppdaget gang etter gang. Tilskueren holdes i stadig usikkerhet omkring hvem som er snille russere og hvem som er slemme russere. Dialogen har en befriende mangel på lakoniske korte kommentarer mellom voldsscenene, noe som jo delvis skyldes at hovedpersonen jo er stum. I motsetning til den danske Nattevakten og den skotske Shallow Grave, som det er naturlig å sammenligne denne uavhengige produksjonen med, har skikkelsene ingen dybde eller personlighet utover sjangerkonvensjonene - uten at det er noe større savn. Det er meningen at denne filmen skal gå på skinner - og den lykkes som underholdning nettopp fordi den holder sitt forsett om rå spenning.
Hvert element for seg i Stumt vitne kan knapt kalles originalt. Handicappet kvinne i nød, spenning med utgangspunkt i filmproduksjon, skumle russere, tøff politimann som har sett alt (og mesteparten to ganger) - alt kjenner vi fra før. Et annet element som er tro mot denne formen for thriller er at kvinnene presenteres som sterke, selvstendige individer, mens mennene mest bare er der, eller til nød plaffer litt løs med pistoler.
Manuskriptet holder ikke mål i det hele tatt - alt for mange tråder blir hengende i luften. Filmens uttrykk er imidlertid så forførende at manus-slurvet for en gangs skyld ikke spiller noen større rolle - man overvinnes raskt til å godta filmen på sine egne premisser.
Et par ord om tekstingen til slutt. Teksting er en uttakknemlig jobb fordi gjør man alt riktig blir man aldri nevnt, men gjør man en eneste feil blir det øyeblikkelig kommentert. Teksteren i dette tilfellet har valgt å oversette «snuff-film» som «snuskfilm». Begrepet - filmatisering av autentiske mord - blir inngående beskrevet i filmen, det skulle derfor ikke være nødvendig å bruke et norsk uttrykk som de fleste assosierer til alminnelige porno-filmer fra søtti-tallet på super-8. At teksteren har fått seg til å kalle ekte drap «snusk», tar urimelig mye oppmerksomhet bort fra filmen.