Døden på Alcatraz (Murder in the First) Regi: Marc Rocco USA 1995

California gulag

I Amerika har Quasimodo sin redningsmann i uredd ung advokat.

Døden på Alcatraz tilhører den spesifikt amerikanske sjangeren «rettsalsdramaet». På samme måte som grekerne har heksameteret og italienerene har sonetten har amerikanerne rettsalsdramaet. Den avsindige oppmerksomheten omkring Orenthal James Simpson skyldtes delvis at amerikanere gjennom årtier er blitt trenet til å se på rettsalen som en krysning mellom Colosseum og Oraklet i Delfi. Samfunnsfiender kastes til løvene, folket har rett til å avgjøre utfallet ved å vende tommelen opp eller ned, og samtidig er det nettopp i rettsalen folket rettledes til å skille mellom godt og ondt, det er i rettsalen retningslinjene for framtidens samfunn settes. Snakk om cunctus strictus discursus!

I mangel på felles religion, felles historie og felles bakgrunn, er det rettsalen og loven som er de samlende institusjoner i USA, at dette reflekteres i underholdningsbransjen er ikke mer enn man kan forvente. At rettsalsdramaet er like amerikansk som western-sjangeren betyr selvfølgelig ikke at det er en dårlig sjanger, men den har konvensjoner man er nødt til å svelge rått dersom man skal ha noen glede av den.

Et av de mest etablerte grepene innenfor rettsalsdramaet er den rettskafne, idealistiske forsvarsadvokaten som må kjempe mot en kompakt mur av livstrette dommere og ondskapsfulle anklagere. For å komme noen vei må han være skuespiller, eventyrforteller, demagog og retoriker. Viktigst av alt: etter fem sjettedeler av filmens spilletid må han, i kraft av sin fortellerevne, ha sjarmert dommeren til å ta hans parti. Når den pragmatiske, initiativløse, sure dommeren lar seg frelse for den gode sak løftes sinnet til publikum i eksaltasjon. Hurra.

Døden på Alcatraz er tro mot den etablerte standard for denne type filmer, og byr på få overraskelser. Som vanlig spiller Slater en kombinasjon av jypling og helt - så cool at han ikke vet om han skal drite eller bli blind. En påklistret scene der vi ser den unge advokaten med oppkneppet skjorte, en whiskyflaske i neven og et bord overfylt av sigarettsneiper og sakspapirer gjør at denne filmen glir rett inn i hans utklippsbok. Man griper seg allikevel til å bruke mye av filmens spillelengde på å være takknemlig for at hans rolle ikke spilles av Kevin Costner. Ved nærmere ettertanke er man forresten alltid takknemlig når en rolle ikke besettes av Kevin Costner, så det er strengt tatt ikke en praktisk målestokk å dømme filmer etter.

Moralen i Døden i Alcatraz, som til dels bygger på en sann historie, er at selv i Amerika gjør rettstystemet feil, og at selv i Amerika har tortur og beslektet styggedom funnet sted. At dette kommer frem er selvfølgelig prisverdig, men man kan vanskelig påstå at denne filmen strekker subversiviteten hinsides smertegrensen. At et tilfelle av tortur begått på 30-tallet avdekkes setter ikke spørsmålstegn ved fengselsvesenet som sådan, snarere tvertimot ettersom roten til ondet nå er fjernet (Alcatraz ble nedlagt på 60-tallet). Fengselsindustiren har i årevis vært industrien med størst vekst i USA, og firmaet Technipol i California eksporterer den dag i dag tommeskruer og lignende apparater til usympatiske regjeringer i varme land som ligger langt vekk. Med dette i mente kan Døden på Alcatraz tolkes som moralsk valium. Filmen reddes imidlertid av en ytterst ambivalent sluttscene med kontrapunktisk bruk av tradisjonell, triumferende nå-kommer-snart-rulletekstene-og-alt-er-såre-vel voice-over stilt opp mot bilder som sier noe helt annet.

Døden på Alcatraz er en ganske spennende film som burde holde mål dersom man har mage for amerikanske rettsalsdramaer.

BJØRN GABRIELSEN

RETTSALSDRAMA: Døden i Alcatraz holder seg til sjangerkonvensjonene. (Kevin Bacon og Christian Slater)

Artikkel automatisk generert, 22/11-95, kl. 02.02 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.