Ordet som ikke vil stå stille

Om det litterære verket i post-reproduksjonsalderen

AV ESPEN AARSETH

Moulthrop er en av de sentrale hypertekst-forfatterne, og kanskje den som er best i «kombinert», dvs både teori og fiksjon. Hans første publiserte hyperfiksjon, Victory Garden (1991), fikk rosende omtale av bl.a. Robert Coover i The New York Times Book Review, og foretrekkes av mange fremfor klassikeren som startet genren, Afternoon av Michael Joyce. Nå er han ute med en ny fiksjon, den første på fire år.

Men hva er så en hyperfiksjon?

Da MIT-ingeniøren og president-rådgiveren Vannevar Bush for femti år beskrev et informasjonssystem med mekaniserte forgreninger og stier mellom ulike tekster, og da Douglas Engelbart og Ted Nelson for tredve år siden utviklet teknologien og konseptet hypertekst, tenkte de seg et system som kunne organisere informasjon effektivt og rasjonelt, mer fleksibelt enn en bok, og mer hierarkisk strukturert enn et arkiv. Det de antagelig ikke tenkte seg, var at noen skulle bruke deres ideer til skjønnlitterære eksperimenter.

Enkelt kan en hypertekst defineres som en tekst strukturert som et nettverk, hvor leseren via en link kan hoppe rett fra et fragment til et annet. Dette kan gjøre det lettere å finne frem i teksten, dersom den er strukturert på en oversiktlig måte, men den kan også bli en ugjennomtrengelig labyrint, dersom linkene er usystematiske og sporadiske. Vi kan sammenligne med veiskilt i en by, hvor informasjonen på skiltene avgjør om en fremmed sjåfør skal finne frem eller kjøre seg vill.

Med Michael Joyce i spissen var det en rekke litterater som så interessante muligheter i det siste alternativet. For dem ble hypertekst en konkret løsning på et av modernistenes store problemer: det sekvensielle formatets tyrani. Mens senmodernister som Alain Robbe-Grillet innbitt undergravde fortellingens sekvensialitet og implisitte kausalitet innenfra, kunne hyperlitteratene uten anstrengelser nyte friheten fra entydige rekkefølger og falske helhetsperspektiver med teknologiens hjelp.

Dette førte til en overdreven teknologi-optimisme, hvor troen på at leseren kunne «skape sin egen fortelling» og bli en «med-forfatter» stod sterkt. Enkelte argumenterte for at hypertekst var inkarnasjonen av det poststrukturalistiske tekst-begrepet: Forfatteren er død, teksten er blitt «skriptibel» (Barthes), polyfon (Bakhtin), intertekstuell (Kristeva) osv. osv. Men dersom leseren og tekstualiteten nå var frigjort, hvorfor ble så disse tekstene utgitt med forfatternavn, solgt, anmeldt og satt på pensum som om ingenting skulle ha hendt? Og leserne hadde det jo minst like vanskelig som før, der de kavet for å finne frem i en tekstlabyrint hvor ikke bare meningen, men også selve ordene ofte var utilgjengelige. Løftet om leserens medforfatterskap var bare nok et eksempel på revolusjonen som spiser sine egne barn.

Men så kom World Wide Web, det verdensomspennende hypertekstsystemet hvor alle med internett-tilgang og litt teknisk innsikt kunne lese og skrive fritt. Nå kunne hypertekst-forfatternes politiske idealer lettere realiseres, siden WWW åpnet både for kollektivitet og spontanitet, og skillet mellom leser og forfatter var mindre enn noen gang. (At internett-medier som USENET, MUDs og IRC kunne tilby noe lignende flere år tidligere, ser vi bort fra her.)

Derfor er det en begivenhet i seg selv at en av de mest anerkjente hyperforfatterne nå beveger seg ut fra stallen (dvs. Eastgate Systems, som publiserer de fleste hyperforfatterne), og kommer ut på Infobahn. Dette er langt fra første WWW-baserte fiksjon, men de tidligere eksemplene har som regel vært amatørfortellinger eller reklame-utdrag for kommersielle publikasjoner, samt en del kollektive former hvor alle kan delta, med den relativt lave kvaliteten det medfører. For Moulthrop er dette altså en form for Hegira, en flukt fra den tradisjonelle forlags- og forfatterposisjonen og over i noe som bedre kan ivareta hypertekstens egalitære ideologi. Men kanskje det finnes nisser med i lasten?

«This is not a novel,» advarer Moulthrop i «bruksanvisningen» til Hegirascope, og foregriper det som har vært en kritikk mot tidligere hyperfiksjoner, at de egentlig er trygt plassert innenfor modernistisk romantradisjon. Hypertekster som Afternoon og Victory Garden var fiksjonsprosa av et visst omfang (det er vanskeligere, men ikke umulig, å snakke om «lengde»), de var avgrensede, stabile tekst-objekter som kunne leses på flyplassen og kjøpes i bokhandelen. Og - langt viktigere - de tilhørte en litterær tradisjon innen romangenren. Men hva med Hegirascope?

En WWW-basert tekst er fundamentalt forskjellig fra diskett-, CD-ROM- og papirbaserte tekster på ett punkt: De eksisterer som regel bare på ett sted, og forfatteren har full kontroll over innholdet, også etter at teksten er utgitt. Moultrops tekst er det altså bare han selv som har full oversikt over, siden han når som helst kan forandre og legge til deler uten at leserne er klar over det. Web-tekstens ontologi nærmer seg altså maleriets, hvor kunstneren kan forandre og redigere det samme verket i en prosess som kan foregå over mange år. Revisjoner skjer bare unntaksvis med vanlige romaner, og da i svært beskjeden grad, og sjelden mer enn én gang, ikke minst av publiseringspraktiske grunner. Web-teksten kan derimot revideres mange ganger for dagen, uten praktiske problemer av noe slag.

Dermed er vi faktisk inne i en ny kunsthistorisk tidsalder: Den vi etter Walter Benjamin kan kalle post-reproduksjonsalderen, altså en periode hvor kunstverket har fått tilbake deler av sin aura, sitt her-og-nå, gjennom vissheten om at verket ikke kan kopieres og reproduseres, siden det har en temporal dimensjon, en livstid. I følge den polske fenomenologen Roman Ingarden har det litterære (og det musikalske) verket ingen temporal utstrekning, siden det kan fremføres med ulikt tempo fra gang til gang. Men et verk som kan betraktes i ulike faser av ferdighet, som ikke er stivnet i en endelig versjon, er jo nettopp både temporalt og ugjengivelig. Med andre ord er den nye samtidigheten mellom kunstverk og betrakter som vi kan finne på ikkelokale nettverk som Internettet en mulig kilde til en helt annen estetikk enn de tradisjonelle massemedienes kulturindustri.

Teknologisering og digitalisering trenger altså ikke føre til den posthumane, simulakra-dominerte tilværelsen som enkelte TV-skremte samfunns-«kritikere» blindt har knyttet til all moderne teknologi.

«What if the word will not keep still?» spør Hegirascope, og konkretiserer dette med å bruke «dynamisk prosessering», en Netscape-spesifikk ekstensjon til WWW-språket HTML, som gjør at hvert tekstfragment bare blir stående et bestemt antall sekunder (typisk 15-20) på skjermen før neste skjermtekst overtar. Dermed blir leseren utsatt for tidspress, og tvinges til å skumme teksten før den forsvinner, som en ironisk subvertering av Web-surferens tradisjonelle operasjonsmodus. Dette er en leser-situasjon helt ulik både vanlig hypertekst og papir-tekst, og også ulik lytting, siden øret er langt bedre enn øyet til å arbeide med kortvarig verbal input.

I tillegg har fragmentene vanlige hypertekst-linker, som gjør at bevegelsen ikke bare foregår på tekstens premisser, men leseren har allikevel følelsen av å ro mot strømmen i en meget kraftig elv. I lineære dynamiske tekstformater, som f eks. Jenny Holzers elektroniske ord-strømmer, slipper leseren å være aktiv, og kan derfor slappe av i rollen som observatør. I Hegirascope blir derimot leseren tvunget til å reflektere over lesningens prosjekt: Hvor er det jeg vil? Hva kan jeg oppnå? Og hvordan kan jeg få kontroll over denne hersens teksten?! Denne temporale figuren kan sees som en allegori over leserens manglende innflytelse på teksten, og det delvise i enhver leseprosess: teksten synker ikke inn; den bare berører punktvis en evig meningsprosess hos leseren.

I denne tekst-elven møter vi så en rekke ulike personer og situasjoner; en samtale mellom far og sønn, bruddstykker av en selvbiografi, noen elskende par, en drømmekatalog, og ikke minst en McLuhan rett fra frysedisken, som konfronteres med sine disiplers siste bedrifter, i Washington, Hollywood og Silicon Valley. Utover dette vil jeg ikke kommentere handlingen; la meg bare si at den til tider kan være ganske morsom.

Det er selvsagt også en link til en anmelder-kommentar! Moulthrop skriver i en lettere Pynchon-påvirket stil, og hoppene mellom ulike handlingssfærer og nivå kommer så ofte at de blir selv-parodiske, en overdreven fragmentering som overoppheter mediet, som McLuhan sikkert ville ha sagt.

Det er alltid en fare med litterære eksperimenter at de henleder vår oppmerksomhet vekk fra innholdet og over på formen. Så også med Hegirascope, som til tider blir svært lite sammenhengende. Dersom en ønsker seg en innføring i hyperfiksjon, er Victory Garden langt mer tilfredsstillende. Den er også vel fem ganger større, og kan nytes i fred og ro. Men Hegirascope er tilgjengjeld gratis, vel og merke dersom du har fri tilgang til Internettet, våre drømmers by. Men det har du vel?

Artikkel automatisk generert, 22/11-95, kl. 02.02 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.