Apollo 13 Regi: Ron Howard USA 1995

Tre menn og en måne

Tom Hanks og et par karer til reiser mot månen, får trøbbel med raketten, reiser rundt månen og rekker å komme tilbake til kloden vår med nød og neppe, godt hjulpet av ekspertisen på kloden.

Det er bare en film som ser ut akkurat som du tror når du går inn i salen. Den virker ryddig og nøktern i skildringen av turen, forberedelsene og de tekniske problemene underveis. Den toucher såvidt innpå de mer okkulte sidene ved saken: tallet 13, konen som mister ringen i sluket o.l., uten at det utarter.

Enkelte har kritisert filmen for at den ikke makter å formidle den tilstand av spenning og panikk som kunne gjort filmen til effektivt eventyr. Tja, den er forholdsvis eventyrlig etter min smak - fine bilder og dyrt utstyr - uten at det imponerer så voldsomt som film. En planke. Til gjengjeld er det godt å slippe all den «spenning» som er betinget av utstyr som uavlatelig eksploderer eller går fløyten på annet vis. Den slags spenning tærer gjerne på innlevelsen; ettersom det går inflasjon i uhells-frekvensen blir tilskueren etterhvert henvist til å tolke aktørenes hakeslipp som indikator på hvor mirakuløst det egentlig er at de lever ennå.

Filmen er like staut og mandig som dens helter. Ingen klisne overdrivelser - vi slipper f.eks. å bli syltet i gjenforeningens tårer når de er på bakken igjen. Ingen overdreven brifing - det er betegnende at Tom Hanks unnlater å ta opp hansken (dvs: gi gass) når en lokal bilbølle spinner avgårde i en (film-)klassisk akselerasjons-utfordring (før romferden). Hanks har macho-kapital nok til å avstå uten å miste potens eller konens respekt av den grunn; han skal jo snart fyke av gårde i den aller største hot-roden: Apollo 13.

Det dukes for kammerspill i det største rommet av dem alle når de får et og annet teknisk uhell og må utholde hverandre og hverandres frykt og sykdom(!). Så følger kryssklipp mellom raketten og ekspertisen ved kontrollpanelet på kloden, i sin tur dandert av rom-bilder av måne, klode o.l.

Det blir ikke så veldig pompøst av den grunn. Ikke mer enn hva rimelig er, miljø og handling tatt i betraktning.

Her er mutt, mandig dugleik uten annet føleri enn hva de bekymrede, kvinnelige hjemmesitterne representerer, og, la gå: noen spredte innslag med patriotisk bakgrunnsstøy, les: fanfarer. Men med unntak av dette, og noen tilfeller av kamera-schwung for å variere de stadig tilbakevendende kontroll-panelene, så holder Howard en ryddig tone. Uten at man skal beskylde ham for fabulering.

SVERRE V. SAND

OVER TIL HOUSTON: Mutt, mandig dugleik i Apollo 13.

Artikkel automatisk generert, 22/11-95, kl. 02.02 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.