![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Balanchine:
Fire temperamenter
Tetley:
La Ronde
Sund:
Women Song
Nasjonalballetten
Den Norske Opera
Balnchines dyrkelse av den vakre bevegelse og Tetleys psykologiske og sosiale kommentarer i variert ballettaften.Scenen er mørk i det teppet går opp. En gutt og en pike synes i dysterheten. Så flommer lyset og Hindemiths musikk, og dansen spretter og strutter over scenen mot nakne omgivelser. Slik begynner Balanchines Fire temperamenter - en ballett med fem deler i likhet med Hindemiths musikk. Temaet fastslås i første sats og utvikles i fire påfølgende variasjoner.
Tre par, som, alle representerer forskjellige uttrykksformer under musikalske tema, danser åpningsseksjonen. Bevegelsene deres er skarpt kantede og hver duett avsluttes i en atmosfære av væpnet våpenstilstand mellom ham og henne. Det er en generell mangel på avsluttethet i de disse tre pas de deux, noe som først vil finne sin løsning i den siste seksjonen.
Dette følges av første variasjon: Den melankolske. Marek Jez danser knuget inntil musikkens tempo forandres og han får følge av to kvinner og så fire truende kvinner til som vandrer arrogant rundt scenen. Til slutt gjeninntar likevel melankolien sin stilling.
Den andre satsen, Den sangvinske er lett, fri, og mann og kvinne beveger seg selvsikkert til musikken. Tredje variasjon, Den flegmatiske, finner Viudes alene på scenen i slapt humør. Tonen i musikken forandrer seg og han finner seg omgitt av fire kvinner, alle fylt av glede. Den strengt kontrasterende Koleriske variasjonen følger: En enslig kvinne danser kraftig og uten å la seg røre ved. Etter dette danser ensemblet finalen: Klimaks er at de kvinnelige solodanserne løftes høyt og beveger seg fra høyre til venstre på scenen mellom oppstilte geledd.
Arbeidet vurderes som kvintessensielt representativt for New York-ballettens stil. Når de nå setter det opp i Oslo, skuffer ikke Nasjonalballetten sitt publikum. Temperamentene balletten og musikken spiller på er kroppens væsker, i antikken vurdert som personlighetens bestanddeler. Slik Balanchine så det, var det melanolske og flegmatiske typisk maskulint og det rasende koleriske kvinnelig - bare mann og kvinne sammen kunne oppnå det veltilpassede sangvinske. Premierekvelden finner jeg imidlertid ikke at Viudes presenterer det maskuline med sikkerhet i sin dans.
Mens Balanchine i Fire temperamenter glorifiserer bevegelsens egenskjønnhet, benyttet Glen Tetley bevegelsen for å utforske psykologiske tilstander i La Ronde, bestilt av Canadas nasjonalballett i november 1987. Som enhver Tetleyballett er La Ronde full av allusjoner og analogier. I dette stykket kombinerer Tetley psykologisk innsikt med sosial kommentar; i sin essens er alle mennesker like i sine seksuelle drifter, om de er prostituerte og soldater på gaten eller aristokrater og poeter i et nobelt hjem. Tetley synliggjør tanker og følelser gjennom bevegelse, og dermed berikes mulighetene i den fortellende balletten. Balletten blir en endeløs rekke prøvende møter og hurtige farvel, karakterene trekkes avgårde i en endeløs strøm av bevegelse som oppstår fra konflikt. Ironien i situasjonen er at selv om personenes status varierer, er det helt uten betydning for deres søken etter seksuell ekstase. Det er ti roller i dansen og hver av dem gir en ganske tilfredsstillende utredning av rollen, og alle uten unntak møter utfordringene i dansen. Særlig Line Alsaker, som med forførende blikk og flytende dans tilfører sin rollen mye.
Robert Sunds Women Song er en pastoral poesi, hvor kvinnene leker med sødme og letthet. Hanssons dans her har imidlertid mer delikatesse enn ynde.