Gunnar Garbo: Kampen om FN. Skal de store og sterke styre verden som de vil? 257 sider Prosjekt Alternativ Framtid/Universitetsforlaget

Forsvar for et handlekraftig FN

Den gamle Venstre-mannen og diplomaten Gunnar Garbo kjenner FN-systemet fra innsiden etter mange år i verdensorganisasjonens tjeneste. Hans ferske bok Kampen om FN er blitt et sterkt forsvar for et mer handlekraftig FN og en tilsvarende skarp kritikk av stormaktenes (mis)bruk av organisasjonen. Boken spenner vidt og tar bl.a. for seg FN i forhold til freden, menneskerettighetsvernet, bistandsproblematikken, den internasjonale økonomiske uorden og miljøtrusselen.

Garbo fremhever FNs rolle når det gjelder vernet av menneskerettighetene. Det er fortsatt et stort sprik mellom proklamasjon og implementering av disse sivilisatoriske landevinningene. De første 25 årene etter at Verdenserklæringen kom til var alle spørsmål om hvordan rettighetene ble praktisert i medlemslandene tabu. Etter kuppet i Chile i 1973 fikk imidlertid UNESCO i stand en ordning hvor den enkelte medlemsstat kunne kalles inn og måtte redegjøre for menneskerettighetssituasjonen i landet. Også enkeltmennesker og frivillige organisasjoner kunne innklage kritikkverdige forhold etter den såkalte 1503-prosedyren. På 90-tallet har vi så fått egne krigsforbryterdomstoler for det tidligere Jugoslavia og Rwanda i tillegg til en egen høykommissær for menneskerettigheter. Så selv om vi trist må konstatere at en representant for FNs fredsbevarende styrker i Bosnia gratulerte en krigsforbryter med erobringen av FNs sikre sone Srebrenica i juli i år, så har FN dette tiåret tatt et langt skritt fremover i retning av en egentlig håndheving av menneskerettighetene. Problemet med FN-styrkene er jo nettopp dette at de ikke er lojale overfor FN og folkeretten, men kun overfor sine egne lands myndigheter. En egen FN-hær, slik FN-pakten åpner for, ville kunne være en løsning på dette problemet. Men dette vil kreve mye mer ressurser enn det medlemslandene til nå har vært villige til å gi FN, skriver Garbo.

Han stiller seg imidlertid skeptisk til at FN skal føre krig for å tvinge igjennom internasjonal lov og orden. Han kritiserer USA for å ha misbrukt FN under Gulf-krigen i 1990-91 fordi man ikke hadde forsøkt alle fredelige midler før man gikk til krig, noe pakten uttrykkelig forutsetter. Garbos foretrukne alternativ synes snarere å være å gjøre FN om til et slags ubevæpnet Røde Kors. Men hans argumentasjon for en slik ikke-volds-linje er heller tynn: «I det verdenssamfunnet som vi håper at menneskene en gang skal få oppleve, må vi … vente at FN skal få autoritet nok til at stater og folkegrupper vil godta lovlige vedtak i FN-organene - selv om det ikke står noen militær makt bak».

Garbo er også svært kritisk til hvordan Verdensbanken og IMF fungerer og spør om ikke disse særorganene under FN også må være forpliktet av normene i folkeretten. Det er nok av eksempler på at de økonomiske restruktureringsprogrammene banken har påtvunget u-landene har forringet bl.a. ernæringen og skole- og helsetilbudet som alle er viktige menneskerettighetsanliggender. Han ønsker derfor å ta opp igjen debatten om en ny økonomisk verdensorden. Tanken bak de vestlige velferdsstatene om overføringer fra de rike til de fattige bør også gjelde globalt. Dessuten vil demokratiet få bedre vekstmuligheter i de fattige landene dersom de gjøres mer likeverdige innenfor FN-systemet, mener Garbo.

Garbos bok er et kjærkomment debattinnlegg i den kampen om FNs sjel som nå er i gang. Han setter etikken over «realpolitikken» og fremfører en rekke forslag til reformer av FN-systemet: Han vil gi Hovedforsamlingen mer makt, utvide u-lands-representasjonen i Sikkerhetsrådet og på sikt avskaffe vetoretten, styrke den internasjonale domstolens jurisdiksjon, også i forhold til Sikkerhetsrådet, dessuten opprette en rådgivende forsamling med folkevalgte representanter fra alle medlemsstatene.

Noe som slår en er imidlertid Garbos desavuering av alt som smaker av regionalt samarbeid. Nasjonalstaten og det globale samfunnet er de to størrelsene han opererer med. Men skal verden gå fremover på alle de områder Garbo ønsker at den skal, og særlig gjelder dette bevaringen av freden og vernet om menneskerettighetene, kommer vi neppe utenom det regionale samarbeidet.

LARS HOFF

Artikkel automatisk generert, 22/11-95, kl. 02.02 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.