![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Egil Bakke:
Hvor mye politikk tåler Norge?
Høyskoleforlaget 1995
Vår tidligere pris- og konkurransedirektør har i en rekke artikler og kronikker gjennom sin virketid avslørt stor sympati for markedets egenskaper og funksjonsmåte. Vel ute av sin stilling er det derfor ikke uventet at Bakke endelig presenterer sitt ståsted på en mer omfattende måte. Resultatet har da også blitt et forsvar for det klassiske liberalistiske tankegods hentet såvel fra Adam Smith som fra nyere «Public Choice»-økonomer.Med utgangspunkt i Norges utvikling etter krigen tegner Bakke et bilde av nåtiden som markedets renessanse. Statsfeil er minst like skadelige som markedsfeil, hevder forfatteren, og viser til at statsstyring ikke nødvendigvis innebærer altruisme og ansvar for fellesskapet. Denne typen feil må erstattes av en gjenreist markedsmekanisme. Ikke minst mener Bakke at markedet har en moralsk verdi som er blitt oversett. For det første løser markedet problemer knyttet til valg og valgproblemer fordi markedsmekanismen ikke knytter (irrasjonelle) følelser til slike spørsmål. For det andre hevder Bakke at markedet ikke tvinger andre til å velge for deg. Perfekte markeder er ikke maktarenaer, og markedsløsninger innebærer derfor individuell frihet. Opp mot dette hevder selvfølgelig kritikere at perfekte markeder ikke finnes. Løsningen som den tidligere konkurransedirektøren antyder innebærer en påstand om at det er for mye politikk i Norge til at markedet kan fungere skikkelig. Konsekvensen av dette er at effektiviteten og den økonomiske veksten blir skadelidende.
Uten å ta stilling til hva man måtte mene om fortsatt økonomisk vekst, er det likevel grunn til å savne en mer utdypende drøfting av hva som er balansen mellom politikk og marked. Et vesentlig kjennetegn ved de hurtig voksende økonomiene i Sørøst-Asia er vel nettopp en sterk (ofte diktatorisk) statsenhet som griper inn i markedet med både insitamenter og reguleringer, og der stat og marked synes å trives i hverandres selskap. Årsakene til både effektivitet og vekst kan altså være andre enn et klassisk fritt marked. Etter hvert vokser også kunnskapen om effektene av markedsløsninger i offentlig sektor frem i Norge. Uten tvil dokumenteres det at mange effektivitetsgevinster kan hentes ut ved å introdusere ulike markedsløsninger. Samtidig er sammenhengen mellom kvalitet og effektivitet alt annet enn entydig.
Man kan med god grunn hevde at Egil Bakke er noe sent ute med sine refleksjoner om stat og effektivitet. Mange av de temaene som han tar opp i boken er jo selve grunnlaget for den moderniserings- og effektiviseringsbølgen man har sett i vestlige demokratier helt siden tidlig 80-tall. En effektiv administrasjon og produksjon i et samfunn er imidlertid også avhengig av det man kan kalle effektiv politikk. Egil Bakke foreslår derfor også konstitusjonelle endringer i det norske samfunnet, og det er nok disse som er blant de mest interessante og underholdende delene i boken. Og Bakke slår virkelig på stortromma: Valgperioder på 15 år i en egen lovgivende forsamling der kun 45-åringer får lov å stemme inn kandidater i egen alder, skille mellom bevilgende og utøvende myndighet, innføring av pliktig referendum og valg i enmannskretser, vil nok kunne sette kaffen i vrangstrupen på både stortingsrepresentanter og andre.
I sin streben etter å oppnå langsiktige og «riktige» beslutninger blir imidlertid enkelte hensyn forbigått i hastverket. At skattenivået skal bestemmes av (fete) 45-åringer er vel et tiltak som kan føre det lenge annonserte tredjedelssamfunnet adskillig nærmere. At de samme 45-åringene skal velges i enmannskretser gjør i tillegg elitetenkningen komplett. Enkelte representanter skal nemlig også utpekes av ulike faglige og politiske myndigheter. At en slik utnevning skulle gjøre fremtidige representanter kvalitativt «bedre» enn dagens representanter er for undertegnede en gåte. De faktiske forslagene som Bakke fremlegger bør derfor forbigås i stillhet. Samtidig er det ingen tvil om at forfatteren har et poeng når han viser til problemer knyttet til avveininger mellom langsiktige og kortsiktige interesser, og til et skille mellom bevilgende og utøvende myndighet. Norge trenger uten tvil konstitusjonelle reformer. Det er bare å håpe at de blir mer gjennomtenkt enn de Egil Bakke har kommet frem til.