[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Et helt nødvendig initiativ

Dixi
Langesgate 1, (ved Rikshospitalet)
Siste ustilling 17/11-29/11
Dixi er et av de mest oppsiktsvekkende utstillingsprosjektene i Oslo de senere årene, sammen med Art Attack og Prosjekt i Gamlebyen. Dixi er først og fremst oppsiktsvekkende på grunn av et omfang med 34 kunstnere over fire utstillinger, - den siste åpnes fredag. Morgenbladet oppsummerer.
Utstillingsledelsen legger ikke skjul på at prosjektet er et PR-framstøt, intensjonen er å markedsføre unge kunstnere via det samme mønsteret Uteksti-kunstnerne skapte på Galleri Wang i 1984. Dixi er et sosialiseringsprosjekt, der unge kunstnere skaper et interessefellesskap for å øke kontaktflaten mot omverdenen. Arrangørene Karl Hansen, Anne Lise Stenseth og Anne Grethe Thoresen er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo sammen med flertallet av utstillerne. De andre har bakgrunn fra akademiene i Trondheim og Bergen, men her finnes også folk med bakgrunn fra Institutt for Fotografi i Bergen og «prestisjetunge» akademier i Europa. I likhet med «den forrige» generasjonen fra Uteksti har Dixi-kunstnerne laget et dokument for ettertiden: Den kobber-fargede katalogen garanterer utstillingens posisjon som «vannskille» i norsk kunstliv i de kommende ti årene. Men hvilket veiskille representerer Dixi?

Globalt hode - lokal kropp

Er det en interessant problemstilling? Utgangspunktet for Uteksti var en felles følelse av «å ikke bli forstått» på bakgrunn av et svært konservativt og lukket kunstliv. Dagens påstander om at Dixies nye kunstnerne jobber i en internasjonal kontekst, eller med arrangørenes ord - «med globalt hode og lokal kropp» - fantes like kraftfullt framsatt dengang. Og med en enda bedre grunn: Uteksti var budbringeren med rapporter fra datidens «heftige maleri» i Europa og USA, og et kritisk blikk på den enerådende formale moralismen - «modernismen» - i kunstlivet, som gjennomsyret det meste av kunstutdanningen i Norge helt frem mot nittitallet. De unge kunstnerne på Dixi representerer første generasjon kunstnere som er oppdratt i et akademi-system der teori er en naturlig del av undervisningen. Erkjennelsen av at kunst er mer enn flate og form, farge og komposisjon, er et av fellestrekkene ved utstillingsserien: En troverdig billedkunst i dag må være bevisst sin egen posisjon som bærer av mening, som en kontekstuell, vedvarende prosess. Derfor er det få «mesterverk» på Dixi.

Men Dixi er også et eksempel på en tendens av ironisering og kynisme blant unge billedkunstnere. «Trynefaktor» eller «posering» er to ord hørt gjentatte ganger den siste tiden. For der unge, ambisiøse billedkunstnere viser arbeidene sine side om side, er det de mest påtrengende bidragene som blir lagt merke til. « bli lagt merke til» er en forutsetning for utstillingene, ikke noe galt med det, men når en bærer «nye varer» til torgs bør kunden ikke fallbys gammelt innhold i ny innpakning. Dette vil alltid være et grunnleggende problem for den delen av kunstlivet som omsider har koblet seg til den internasjonale kunstverdenen Žn gang for alle.

Informasjonsstrøm

Med den enorme strømmen av informasjon i kunstverdenen, og den massive kunstvareproduksjonen, er hastigheten øket til et nivå der nye ideer avløses så hastig at «nye generasjoner» kanskje ikke er nye likevel. Dixi er uansett et helt nødvendig initiativ for et lite kunstliv som det norske. Med Dixi legger en generasjon kortene på bordet, og spillet om posisjoner og innflytelse blir tydeliggjort. Derfor er det gledelig at et større publikum kan møte disse kunstnerne samlet som en løst sammensatt gruppe, ikke fordi utstillingene er «godt kurert» eller «tematisk interessante», men fordi det finnes mye mere informasjon om ståsteder og referanser enn det en mindre utstilling kan tilby - og langt mere for de interesserte enn en tekst kan beskrive.

ANDERS EIEBAKKE

DIXI: De unge kunstnerne på Dixi representerer første generasjon kunstnere som er oppdratt i et akademi-system der teori er en naturlig del av undervisningen. Her Anne Karin Jortveit.
(Boks til bilde)
«Vi gleder oss ved å betrakte endog dce mest nøyaktige avbildninger av ting som vi ellers ser på med ubehag, f.eks. av motbydelige dyr og lik.» (Aristoteles)

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 22/11-95, kl. 02.02 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.