Miguel de Cervantes Saavedra: Eksemplariske noveller Oversatt og med et etterord av Arne Worren, 267 sider Gyldendal

Moralsk umoral, i en amoralsk tid

- Les en klassiker! - Men hvordan?!

Lenge var moralsk kunst den eneste kunst. Kunsten skulle gavne. Med røtter fra antikken bar mye av litteraturen frem til, ja nettopp Cervantes, preg av dette. Senere blir moral mer uglesett som litterært grep, men i større grad verdsatt som et resultat av kunsten. For Goethe og Schiller lå kunstens verdi i dens forløsning av erkjennelse og oppdragelse. Den gode kunst er moralsk, mens den moralske kunst er dårlig. En slik oppfattelse har preget mye av kunstforståelsen frem til i dag. Men likevel, nå synes en slik form for kunstproklamering i decorums form, å være en umulighet. For når det amoralske er en dyd, nytter det ikke å hevde kunstens oppbyggelighet.

Men det er i ettergivenhet for det første prinsippet om litteraturens gavnbarhet, at Cervantes gir ut sine Eksemplariske noveller. Han kalte de 12 novellene som utkom i 1613 «eksemplariske» etter et ønske om å oppvurdere prosaen, skrevet på folkespråket. Det er fem av disse som her er oversatt til norsk.

Denne formen var ikke regnet som «høy» litteratur av samtidens smaksdommere. Cervantes forsøkte gjennom sin insistering på novellenes moralske dyder å heve prosaens anseelse, og dermed sin egen. I fortalen skriver han: «Jeg har kalt dem eksemplariske, og ser du selv efter, er det ingen du ikke kan trekke et gavnlig eksempel ut avÉ» Dette skulle vel gi en klar indikasjon på hvilken rolle novellene skal ha. Men i avsnittet like etter skriver han videre: «Min hensikt har vært å sette opp på vårt samfunns markedsplass et kulespill, hvor hver og Žn kunne komme og more seg, uten at det går ut over andre; jeg mener uten skade for sjelen eller legemet, for ærbare og behagelige spill gjør heller gavn enn skade.»

Så hva skal vi tro? Er det det «eksemplariske» eller det «behagelige spill» som ligger til grunn for lesning av disse novellene? Disse blir jo lett motsetninger - for kan vi le oss inn i det oppbyggelige? Så hvilke av Cervantes' signaler skal vi da ta alvorlig, de moralske, som ligger til grunn for tekstens tilblivelse, eller de amoralske, som går gjennom spillet, leken og det behagelige?

Vi finner mengder av både moral og umoral hos skikkelsene i novellene. Betegnende nok er de moralske eksemplene stereotyper (ja de er jo eksempler, og dermed ikke autentiske), mens de umoralske skapningene vekker den flertydelige latteren.

Her finner vi fanejunkeren som gjennom bedrageri gifter seg med en prostituert, og må leve med dette katolske sakrament gjennom resten av livet i «Det falske giftemål».

Her er historien om den eldre adelsfar som ubesværet forteller om sin voldtekt av en skjønn kvinne, tidligere berømmet for «Éhennes klokskap, standhaftighet, skjønnhet og bluferdighet.» Denne, i hans øyne, problemfrie voldtekt (du vet, mannen kan jo ikke styre seg) resulterer i et overmåte skjønt barn, som vennen til sønnen til voldtektsmannen blir oppslukt i. Det hele ender i en lykkelig slutt av dimensjoner, hvor ikke bare vennen blir gift, men også sønnen. I tillegg får også en borgermestersønn, som var høyst forelsket i det skjønne barnet, seg en kvinne til slutt. Alt dette i «Den navnkundige kjøkkenpike».

Her er også to hunder som i fortrolig samtale, i nettopp «Samtale mellom hundene», forteller om sitt liv i Spania blant korrupte politimenn, bedrageriske hyrder, hekser og ufordragelige sigøynere. Alle beskrevet med Cervantes' sans for moteksempler. Jeg synes å minnes en som kjempet mot vindmøller.

I novellen «Den skinnsyke ektemann» finner vi historien om den unge mannen som bryter seg igjennom et kyskhetsbelte av et hus, som den skinnsyke ektemann har bygget for sin kone. Og siden kvinnen, fra naturen av er en slik løsaktig og usedelig skapning, så klarer hun ikke å motstå fristelsen når den byr seg. Men før det, bedyrende dydighet av typen: «Deres Nåde skal vite at alle som befinner seg her innenfor, er ved Gud og min samvittighet like mye jomfruer som de mødrene som satte oss til verden,É»

Ja, det var jo slik at «Ébehagelig spill gjør mer gavn enn skadeÉ»!

Uansett. Det er nok umoral å ta tak i for en leser med amoralske kategorier, og som sluker gleden av å danse med ulver. Det fornøyelige og «det behagelige spill» får sin endelige slutt på slutten av «Det falske giftemål / samtale mellom hundene», der det kunstferdige blir prissatt fremfor den perverterte løgn (fortelleren har vært angrepet av syfilis) om at hundene snakker! Forholdet mellom ord og virkelighet viser seg å være svært så arbitrær. Joda. Postmodernistene får sitt.

Det er alltid en fare for å overvurdere og/eller undervurdere en 400 år gammel tekst. Med andre ord legge vår egen tids verdier i teksten. Nødvendigvis trenger det ikke å være noe i veien for dette. Cervantes' altoverskyggende storverk Don Quijote, har en resepsjonshistorie som viser dette med all mulig tydelighet. Fra sine samtidiges oppfattelse av den komiske parodien, gjennom romantikkens dyrkelse av den tragiske helt, til vår tids evige lek og forundring over teksens spill med seg selv og andre. Slik har kritikere til alle tider ilagt teksten verdier, som den åpner for, men som ikke tilhører dens egen kontekst. Eksemplariske noveller åpner også for dette.

Som antydet er novellesamlingen svært preget av novellenes forskjellighet. Det er på det rene at historiene ble til på forskjellig tid av Cervantes' forfatterskap. Og for en forfatter som var opptatt av å eksperimentere med prosaens elementer, synes spennvidden i samlingen sannsynlig. Det er også mulig at Cervantes, i sitt prosjekt om prosaens høyere anseelse, skriver inn tidligere, og ikke fullt så passelige noveller i «eksemplarisk» forstand. De beste novellene i samlingen, (og «best» skrevet med full bevissthet om min egen samtids litterære smak ombord,) bærer preg av dette. «Den skinnsyke ektemann» og «Det falske giftemål / Samtalen mellom hundene», sistnvnte hører sammen, er de novellene som best overlever de 400 årene. Fortalen, og de to andre novellene; «Den engelske spanjerinnen», og «Den navnkundige kjøkkenpike», bærer preg av å være kulturdokumenter. Det vil si at de først får sin fulle betydning for den moderne leser gjennom en rekke kommentarer og henvisninger. Det er ingen god motivasjon for å oversette 400 år gamle noveller. Da står bare Cervantes' navn tilbake, og tekstene bærer mer preg av å kaste lys over forfatteren, enn at de klarer å leve et eget liv.

Men de andre novellene rettferdigjør på alle måter utgivelsen. Oversetter Arne Worren og Gyldendal har utgitt en etterlengtet klassiker på norsk. Leseren får fornøyelsen av en dannende oppbyggelighet samt en a/u/moralsk vandring i 1600-tallets Spania.

MATTIS ØYBØ

CERVANTES: Til glede for nye lesere.

Artikkel automatisk generert, 22/11-95, kl. 02.02 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.