Folkestyre på swahili:Nyereres barn går til urnene

Tanzania, en 30 år gammel konstruksjon, henter navnet sitt fra sammensteningen av ' Tangankia' og 'Zanizibar'. Flerpartivalg er blitt standarden også i Afrika, men det er ikke sikkert demokrati betyr det samme der som her. Når Tanzanias befolkning for første gang på 30 år får flere partier å velge mellom er det heller ikke selvsagt at de velger å følge landsfaderen Julius Nyereres anbefalinger

KRISTIN SVERDRUP I TANZANIA

Songea, lengst sør i Tanzania, er til vanlig en søvnig og støvete "westernby". Men denne dagen, fredagen før det første flerpartivalget etter 30 år med ettpartistyre, er spesiell. Tanzanias tidligere president Julius Nyerere kommer til byen, og til tross for at en rekke partier stiller til valg er det ingen av opposisjonspartiene som kan drive valgkamp som Chama Cha Mapinduzi (CCM), det regjerende partiet.

CCM har holdt stemningen oppe siden tidlig morgen med trommer og dans. Unge menn på nummererte regjeringssykler sykler i lange rekker rundt i byen med CCMs grønne flagg og store grønne busker foran på styret. I sin iver etter å vise sin støtte til partiet gjør de unge menn gatene utrygge for fotgjengere. Selv hører jeg den hvislende lyden av vind gjennom tørre blader og får i siste sekund kastet meg til side innen et buskas på hjul raser forbi. Den unge føreren hadde tatt i litt voldsomt da han dekorerte sykkelen sin i morgengryet, og kunne knapt se gjennom krattet på styret. Men, det er ingen tid å miste, for trommene i sentrum lyder sterkere og sterkere og gir bud om at “landets lærer” har landet og er på vei inn til byen.

Nærmere 20.000 mennesker er møtt frem på Songea stadion for å høre Nyereres siste valgkamptale. Eks-presidentens posisjon har falmet, men folk lytter ennå til ham, og kanskje er han mer populær enn CCMs presidentkandidat Benjamin Mkapa selv, som ble møtt med en skur av stein under sitt valgkampbesøk i regionen.

Prosessen mot et flerpartisystem, som offisielt startet i 1990, ble senere omfavnet av Nyerere. At Nyerere er en gammel mann nå, synes ikke å dempe hans engasjement særlig. Han har deltatt med full vigør i valgkampen for sin presidentkandidat til unionsvalget, og han lever stadig opp til sitt kallenavn, “landets lærer”. Hans valgkamptaler har vært læretimer i historie og demokratibygging, iblandet en passe porsjon CCM-propaganda.

Nyerere har møtt sterk kritikk som følge av hans engasjement i nominasjonsprosessen innad i CCM som ledet frem til valget av Mkapa. I den første valgrunden i partiet vant den nåværende finansministeren Kikwete, foran Mkapa. Den unge politikeren Kikwete har stor oppslutning også utenfor CCM, og blir av mange ansett som en ukorrupt representant for den nye generasjonen i partiet. Etter at Kikwete gikk seirende ut av første runde, presset Nyerere igjennom omvalg og uttalte at han ikke ville stå bak en så ung og etter hans mening uerfaren presidentkandidat som Kikwete.

Ettpartisystemets legitimitet

Ettpartisystemet har dype røtter i mange afrikanske land, og har i en del tilfeller nyt en legitimitet man ikke finner i andre steder av verden. Ghana's første president Kwame Nkrumah startet opptakten til dannelsen av ett- parti regimer i Afrika etter at han kom til makten ved et flerpartivalg i 1951. Gjennom dannelsen av særskilte regler og styringsteknikker gjorde han det vanskelig for opposisjonspartier å operere. Han ble etterfulgt av mange afrikanske ledere i 60 - årene, blant annet Ugandas president Milton Obote og Tanzanias Julius Nyerere. Da som i dag var statens legitimitet tuftet på at den skulle "bringe utvikling til folket".

Øst- Afrika gjennomgår demokratiseringsprosesser, men det er ikke noen likefrem affære, i en region hvor man frykter at interessegrupper i mangel av noe annet vil følge stammelinjer og religion. President Museveni i Uganda holder ennå fast ved et slags ettpartistyre, men landet gjennomgår endringer som, om folkeviljen vil ha det, vil medføre en åpning for flerpartisystem i løpet av en fem års periode.

Kenya åpnet for flerpartivalg i 1992, men opposisjonen klarte ikke å samle seg og mistet dermed sin store sjanse, så selv om Daniel arap Moi kun fikk litt over 30 % av stemmene ble han sittende. Mois svake valg, som viste et klart sviktende maktgrunnlag, kan bidra til å forklare hans voksende paranoia overfor politiske motstandere.

Tanzania holder i år sitt første flerpartivalg, i et land der det i noen valgkretser er opp til 50% analfabetisme blant velgerne og hvor folk er født og oppvokst med et parti som til de grader har trengt inn i og enten brukt eller brutt ned tradisjonelle strukturer i lokalsamfunn.

Velgerne følgere ledere, enkelt personer, og få ser på hva slags politikk partiene går til valg på. I et land med over 120 stammer, stemmer folk på tvers av stammelinjer og religion, selv om religion og stamme i visse sammenhenger fortsatt spiller en rolle. Opposisjonspartiene mangler helhetlige programmer og går til valg på enkeltsaker som f.eks at jord kun skal kunne eies av tanzanianere. Som en kvinnelig minister i den sittende Unionsregjeringen sa da hun var på vei til Zanzibar for å avlegge sin stemme under lokalvalget der: "Alle vil stemme på den sittende presidenten Salmin Amour." På spørsmål om ikke befolkningen var kritiske til måten regjeringen har drevet Zanzibar på, svarte hun at det ikke er så nøye hva en leder gjør, bare folk liker ham. "Liker folk ham, ser de igjennom fingrene med om han gjør noe galt. Vi er som en stor familie." Nå ble det ikke slik at "alle" stemte på Amour, men rasjonalet hun ga for at folk tolererer mye fra sine ledere var allikevel interessant.

Flerpartivalg i Tanzania

Valget i Tanzania er det første flerparti valg på over tretti år. Landet har, siden uavhengigheten i 1962, vært ledet av et parti, CCM, the Movement Party, med den karismatiske Julius Nyerere. Læreren, som han kalles, satt som ubestridt president fra 1962 til 1985, da han utpekte zanzibareren Ali Hassan Mwinyi som sin etterfølger. Til tross for sin vilje til systemendring og liberalisering av landets økonomiske politikk, har President Mwinyi vist seg som en svak mann omgitt av sterke krefter ute etter personlig vinning. Det er en utbredt oppfatning at denne kretsen også inkluderte hans nærmeste familie. Etter hvert som svakhetene ved det byråkratiske, sentralstyrte systemet Nyerere hadde etterlatt seg kom tydeligere til syne, ble kritikken fra Nyerere selv sterkere. Systemet som han selv hadde skapt og ledet, viste seg å være en perfekt grobunn for korrupsjon. Eksemplene på hvordan embetsmenn og politikere på alle nivåer har skodd seg gjennom sin posisjon i systemet er utallige. Det meste skjedde på øverste plan, der det bl.a. ble utstedt skatte- og avgifts unntagelser. I av slutten av 1994, gikk giverlandene, med de skandinaviske landene i spissen, inn for en frys av støtte til Tanzanias betalingsbalanse. Bakgrunnen var at det forelå klare beviser for at myndighetene hadde undergravet statens skatteinntekts grunnlag ved illegalt å utstede fritakelser fra importavgifter.

Oktobervalget i Tanzania bestod av to valg; lokalvalg på Zanzibar (22 oktober) og unionsvalget (29 oktober). Unionsvalget er fortsatt ikke gjennomført i hovedstaden Dar es Salaam, på grunn av organisasjonsmessig rot og mangel på stemmesedler osv. ved de ulike valglokalene. Befolkningen i Dar es Salaam må foreta sitt valg 19 november. Det har vært mye rot i en del tettsteder, og noen tolker det som et forsøk på å kvele folkeviljen i byene, der det største opposisjonspartiet står sterkest. På landsbygden, der CCM er sterke, har valgdagen stort sett gått som planlagt. High Court i Dar es Salaam vil i løpet av de nærmeste dager avgjøre om Unionsvalget skal annulleres på bakgrunn av anmeldelser om uregelmessigheter under selve valgdagen. Den nasjonale valgkommisjonen kunngjør resultatene fra parlamentsvalget fortløpende etterhvert som tallene kommer inn fra regionene. Hittil har CCM vunnet de aller fleste setene i parlamentet. Den nasjonal valgmonitorgruppen har gått ut med sterk kritikk av Valgkommisjonens arbeid og i følge den er det grunnlag for å annullere valget i langt flere valgkretser enn bare i Dar es Salaam.

Men Zanzibar hvor er vel det?

I årevis har befolkningen på Zanzibar ventet på å få avgi en fri stemme. Under selve valgdagen møtte over 90 % av de stemmeberettigede opp ved valglokalene. I et muslimsk, mannsdominert samfunn som Zanzibar kunne man konstatere at 55 prosent av velgerne og størsteparten av valgfunksjonærene var kvinner. Velgerne ga verden en lekse i demokrati, der de tålmodig og bestemte stod i kø opptil et døgn timer uten mat og vann for å få avgitt sin stemme. Velgerne tolket rot og sommel ved valglokalene som nok et forsøk fra myndighetenes side på å kvele folkeviljen. Men, folk ga seg ikke, og trosset regnet og småbarn- skrik og var klare til å stå der i dagevis om nødvendig. Et sted der valglokalet hadde vært åpent i 21 timer og mørket senket seg over køen av kvinner, ropte en eldre kvinne : "Dere kan skylde på strømmangel og mørklagte lokaler, men vi blir her til lamper dukker opp så vi kan fortsette!" En halvtime senere kom folk bærende på parafinlamper fra omkringliggende hus og køen jublet. I Europa ville et slikt valg vært en fiasko, og i Norge er man heldig om man klarer å rive 70 prosent av velgerne vekk fra sofaen i femten minutter på en søndag. Sett på bakgrunn av hva velgerne har gått igjennom i denne prosessen, er det lett å tenke seg deres følelser da ryktene om valgfusk begynte å spre seg i dagene etter valget.

Zanzibar- valget er formelt overstått, men de største utfordringene gjenstår. En vinner er kåret, men resultatet, 1556 stemmer i favør av den sittende presidenten blir ikke akseptert av det største opposisjonspartiet, som har uttalt at de ikke vil adlyde en regjering utgått fra den sittende presidenten, Salmin Amour. Antydningene til valgfusk var etterhvert for mange og for tydelige.

Annerledeslandet

Zanzibar er en del av Tanzania, men blir behandlet som annerledes land, og slik vil zanzibarere ha det. De har sitt eget valg i tillegg til Unionsvalget; lokalvalg til kommunestyrer, president og parlament. Unionsvalget i Tanzania er mindre viktig for zanibarere enn valget til Zanzibars egen regjering. Til tross for Unionsakten av 1964 har Zanzibars ledere tatt hånd om øyrikets affærer forholdsvis uavhengig av fastlandet. Zanzibar, omtalt som fastland-Tanzanias eller Tanganyikas fattige, men stolte lillebror, vil ha mer selvstendighet. Det er håp i luften om arabiske investeringer, frihandelsområde, rikdom, Øst-Afrikas Singapore. Noen politiske ledere snakker om løsrivelse fra fastlandet nå som troen på en økonomisk boom på den lille øya vokser. Historier som rike oljesjeikers ønsker om å investere; arabere som i ren nostalgi vil returnere til Zanzibar, sultanen av Omans' tidligere hovedsete, florerer. En del investeringer vil komme, men konservative arabiske investorer er ikke nostalgiske. Om Zanzibar skal spille en sterkere økonomisk rolle i regionen, som frihandelsområde, må det store investeringer til i infrastruktur og et stabilt politisk klima.

Lilleputtstater kan også lide under geografisk polarisering av politikken. Zanzibar med nø over 800,000 innbyggere og relativt stor politisk innflytelse i Tanzania, preges av økt regionalisering. De to hovedøyene Unguja (ofte omtalt som Zanzibar) og Pemba støtter hvert sitt parti. Opposisjonspartiet Civic United Front (CUF) under ledelse av Seif Sharif Hamad har sitt utspring på Pemba, hvor de også vant alle setene til parlamentet. Pemba ansees for å ha sterkere arabiske røtter enn Unguja, og dette ble av en del politiske ledere brukt som middel til å skremme Unguja's velgere: "Nå vil araberne ta over igjen". Chama Cha Mapinduzi (CCM), det regjerende "revolusjonspartiet", står sterkest på Unguja. Etter at Valgkommisjonen kunngjorde resultatene fra Presidentvalget startet en velregissert CCM- feiring i gatene på Zanzibar, og på Unguja kunne man høre CCM- ungdom rope "reis tilbake til araberland med dere" til skuffede Civic United Front tilhengere. Slikt skaper spenning, ikke minst når opposisjonen er sikker på at Valgkommisjonen har fusket med resultatene. CUF's leder har imidlertid gitt sine forsikringer om at de vil gjøre alt i sin makt for å bevare roen blant sine tilhengere. Men, det er tvilsomt om de vil holde seg i ro i det uendelige.

Demokrati - en lek med tall?

Mange trodde at Zanzibars opposisjon ville valget til tross for CCMs velsmurte kampanje maskin, som hadde sørget for fargeplakater av presidentkandidaten på hus og palmetrær i hver en lille landsby.

I følge det internasjonal valg- observatørkorpset, gikk det meste korrekt for seg på selve valgdagen med stemmegivning og lokal opptelling, men resultatene lot vente på seg. Ettersom dagene gikk, og i den atmosfære av konspirasjon og sladder som eksisterer i hovedstaden Stonetown, der "alle kjenner alle" og ryktene går fort, vokste raskt mistroen. Så da resultatene kunngjordes fjerde dagen etter valget, var det ikke mange som trodde på tallene.

FNs Valgsekretariat har arbeidet dag og natt med å verifisere tallene, noe som har vist seg vanskelig ettersom en del vital informasjon og valgurner synes sporløst forsvunnet. Bilaterale givere, som har en betydelig innflytelse i et bistandsavhengig land som Tanzania har utvist stor disiplin og unngått engasjerte soloutspill som kunne brakt tennvæske til en anspent situasjon. Bilaterale givere har bidratt med betydelige midler til valgprosessen og det er ventet at Tanzanias håndtering av Zanzibar - og unionsvalget vil få betydning for fremtidig utviklingssamarbeid med landet.

Det folk på fastlandet har lært fra Zanzibar nå er at CCM kan utfordres, at partiet de er oppvokst med, partiet som er fungert som en religion for mange, partiet de stiftet bekjentskap med som 3- 4 åringer ikke er uslåelig. Det kan synes uviktig hva som skjer under et lokalvalg på Zanzibar, i et land med en samlet befolkning på 28 millioner mennesker. Men faktum er at en anspent situasjon på Zanzibar med mistanker om valgfusk ville fått store konsekvenser for Unionsvalget, hvor det største opposisjonspartiet NCCR- Mageuzi truet med å trekke seg dersom deres søsterparti på Zanzibar ikke ble hørt. Videre er presidenten for Zanzibar også visepresident for Unions regjeringen, noe som gir relativt mye politisk makt til zanzibarere.

Zanzibar har vært igjennom sin andre revolusjon, om enn ikke så blodig som revolusjonen i 1964, men like dramatisk. Revolusjonen i 1964 var over i løpet av få dager, demokratiseringsprosessen vil fortsette i mange år. At opposisjonen fikk en så stor oppslutning på Zanzibar kom som en overraskelse på CCM, som ikke hadde forutsett zanzibarernes stille og faste protest.

Den samme situasjonen med mistro og rot vokser nå frem på fastlandet, ikke minst i Dar es Salaam, hvor den politisk uroen sprer seg. I en demokratiseringsprosess der folket sitter med nøkkelen har den politiske ledelsen og Valgkommisjonen lekt med folks tålmodighet.