![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
THAT'S ENTERTAINMENT Det finnes de som oppfatter musikk som kunst, andre ser på det som ren underholdning. Oslobandet Dekadanse tilhører definitivt den siste kategorien. Gjennom 5 år har de spilt til forlystelse og glede for et alt større publikum. Nå er de klare med sine TV-slagere.
Bandet debuterte allerede i 1990 med en uforglemmelig plysj-EP. Etter hektisk turnévirksomhet og TV-stjernestatus fra sommerens "Camping med gud og Hermann", på NRK, er de tilbake med albumet Dekadanse synger sine TV-slagere. Et album som i sin helhet er viet musikk av kaliber "Under den hvite bro", "En liten gyllen ring" og "Penny serenade". Det hele er nydelig innpakket med rytmeboks av typen "fire muligheter" samt casio-synther og elegant flerstemt sang.
- Vi er veldig lite redd for å tråkke folk på tærne. De låtene vil liker, de spiller vi. På hver øving spiller vi som regel gjennom en ti-femten låter, og de som funker med en gang, de tar vi. Det er så uendelig mye låter å ta av, så det er liten vits i å terpe på en låt hvis den ikke funker. Det er i det hele tatt lite vanskelig å finne nye låter, da er det vanskeligere å ha nok Martini.
Bak kvartetten finner vi en gjeng erfarne musikere fra Oslo, med fellesnevner i at de alle er glade i piker, martini og sang. Til bandets møte med Sonisk Scene er det bare vokalist Aslak Nygren og hawaii-gitarist Tarjei Rønnov som har innfunnet seg. Som vanlig er de kledelig antrukket i rent og pent tøy, bare den litt slitne Bryan Ferry-aktige "dagen derpå"-minen i ansiktet forteller oss at disse guttene ikke bare lever et liv på solsiden.
- Dere har jo begge opprinnelig karriere fra mer eller mindre tradisjonelle rockeband. Hvordan fikk dere ideen til å starte casio-bandet Dekadanse?
- Dekadanse begynte med at Aslak, Terje og jeg under hvert vårt prosjekt var i Polen på turné. I en kjeller der nede begynte vi tilfeldigvis å spille "Under den hvite bro". Vi ble såpass fornøyd, at vi et par dager etterpå kjøpte oss en polsk hawaii-gitar og dermed var vi det gjort, forteller Tarjei Rønnov. Men vi er egentlig ikke så interessert i å prate om fortiden, den er på en måte unnagjort. Det handler mer om hva vi er nå.
Vokalist Nygren fortsetter:
- Vi har jo etterhvert blitt en slags legendarisk underholdningsinnslag på alle typer fester. Vi er forferdelig lette å ha med å gjøre og utgjør et morsomt festinnslag. Nå har vi etterhvert kommet til et stadiet der festene i alt større grad rammes rundt Dekadanse-konseptet. Så hvis man er redd festen skal bli kjedelig, er det bare å hente inn Dekadanse, da blir festen alltid vellykket uansett omgivelser. Vi spilte faktisk engang alene på St.Hanshaugen i høljende regnvær uten en eneste tilskuer. Likevel var det svært vellykket. Riktignok litt surrealistisk, men svært vellykket. Vi spiller alltid under mottoet: "Folkets lykke vår belønning".
- Dere fikk jo en kortvarig stjernestatus som husband i NRKs "Camping med Gud og Hermann" i sommer. Har dere nå ambisjoner om å bli popstjerner?
- Vi blir jo gjenkjent på byen hele tiden. Det er bra for oss det, alltid fint å være på TV. Samtidig var vi heldige ved at programmet var så dårlig at det nærmest var umulig for oss å gjøre en dårlig figur. Det var veldig morsomt å få låne "tuxer" av NRK. Klær skaper band, vet du. Jeg tror egentlig vi var veldig riktig for det programmet. De hadde akkurat noe av den samme innstillingen som oss. Men hvis de hadde hørt mer på oss, hadde nok programmet blitt enda bedre. Det formatet er egentlig noe vi har bedre greie på ettersom vi har holdt på endel lenger. Samtidig var de antagelig litt for uvørne i tøyet. Det utrolig hvordan man strammer seg opp når man får på seg smoking.
- Vi har planer om å utvide formatet i retning av mer cabaret-virksomhet. Vi kommer til å utvide bandet med en kar på cello og negerbass. Planene er å få tak i limousin og leie folkets hus, mer i Ernst Rolfs stil. Vi skal ikke nødvendigvis spille hans låter, men legger oss tett opp til hans måte å fremføre ting på. Litt mer av den europeiske musikktradisjonen.
- Hva med de tradisjonelle begivenhetene som bryllup og fest, vil de forsvinne?
- Vi er jo etterhvert blitt spesialister på brylluper, så det må vi fortsette med. Når brudeparet skjærer kaken skal brudevalsen starte. Da nytter det ikke å være uoppmerksom. Så det er en del teknisk som skal fungere under et bryllup. Og når man fikser det der så er det gøy. Samtidig som det kan være vanskelig når du må vente i 4 timer på å spille og bordet er fullt av drikkevarer. Det er ikke alltid like lett.
- Enkelte vil jo si at Dekadanse var langt forut for sin tid da dere for fem år siden begynte med sin martini-pop. "Easy listening" er jo først blitt et begrep de to siste årene?
- Vi var jo også tidlig ute med denne 70-tallsgreia som nå har kommet så sterkt. Ettersom den ble populær har vi roet den litt ned, og så kom denne "easy listening"-trenden. Samtidig er vi antagelig også det eldste techno-bandet her i Norge. Vi har jo holdt på i mange år med elektronikk. Sånn sett er vi egentlig veldig avantgarde. Vi forvalter jo en slags kulturarv. I en hver tidsperiode finnes det bra musikk, forteller vokalist Nygren tankefullt.
- Vi har forskjellige typer giger etter hva slags fest eventuelt party vi spiller på. Vi har neger-giger, jule-giger, 70-tallsgiger, martini-giger og country-giger. Sånn sett er vi altetende. Vi kommer nå snart med en juleplate der vi føler at vi virkelig tar ansvar og sørger for å ta tilbake noe av det monopolet som Sissel Kyrkjebø, Hanne Krogh og Anita Skorgan har på julesanger. Platen får tittelen Med Dekadanse rundt juletreet og inneholder 12 norske juleperler, middelaldermeolodier som "Deilig er jorden" f.eks. Visste du forresten at Grieg har skrevet melodien på "Det grønne glitrende tre"? Å lage denne juleplaten innebar en ny æra i Dekadanses historie. Å lage et konseptalbum var veldig bra for oss.
- Hva så med personlige favoritter i øyeblikket? Hvem rager høyest på himmelen i Dekadanses popgalleri?
- Når det gjelder personlige favoritter heller det for øyeblikket veldig til Herman Hermani. Otto Nielsen også er veldig bra, på Martini-siden er Dean Martin sjef mens Johnny Cash er vår countrymann. Det handler om folk som har utpreget stil, som er utadvendte og gjennomførte. Det blir som Bono sa om Frank Sinatra: "He's big on attitude". Det samme gjelder Dekadanse. Vi kler oss så pent vi kan, vi spiller så pent vi kan og synger så pent vi kan.