[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Kybernetisk avskrekking

Bare tredjerangs stater med banan-politiske tilbøyeligheter finner grunn til å tufte sin sikkerhetspolitiske fremtid på atomvåpen.

Gaullistenes prøvesprengninger kan slik regnes for et politisk penis-substitutt - og som sådan en fallitterklæring. Ikke så mye fordi det ved sprengning av atombomber hefter en mangelfull politisk moralitet, som gode nordmenn finner grunn til å protestere mot ved å avslå fransk ost, men fordi kjernefysisk avskrekking er avfeldig og snart uten effekt. Intet mindre. Gjensidige trusler om hele befolkningers fysiske utslettelse tjener rett og slett ikke folks sikkerhet. Dermed er det mulig at årets Nobelprisvinner, professor Rotblat og Pugwash-bevegelsen, kan nå sine ikke helt ubeskjedne mål, nemlig å avskaffe atomvåpnene. Men ikke som følge av bevegelsens eget virke og av grunner de selv hadde håpet på.

Da vi for en tid tilbake hadde gleden av å samtale med professor Rotblat, unnslo vi oss ikke for å påpeke det vi holdt for å være noe utopisk ved bevegelsens målsetting; man har som kjent satt seg fore å overtale de av verdens statsledere som enten har eller har lyst på atomvåpen, om simpelthen å la det være. Vi mente at så lenge atomvåpnene representerte effektiv avskrekking og dermed makt, ville ikke statslederne høre på det øret. Det har å gjøre med hvorledes hele det internasjonale systemet er organisert, hevdet vi, med statlig suverenitet som bærebjelker og makt ujevnt distribuert mellom aktørene i systemet. Professor Rotblat stilte seg lettere utålmodig overfor utopist-argumentet og fremholdt at intet prinsipielt sto i veien for å avtaleregulere et forbud mot atomvåpen, siden andre våpentyper allerede er bannlyst, f.eks. bakteriologiske og kjemiske. Vi vil fortsatt hevde at bakteriologiske og kjemiske våpen lot seg avskaffe - i navnet - nettopp fordi statssystemets ledende aktører fant det tilstrekkelig å kunne sprenge kloden i småbiter mer enn en gang hver. Militærstrategene mente at forsikringene om et kjernefysisk inferno ga god nok grunn for noen hver til å avholde seg fra fiksfakserier. Det er nettopp denne meldingen Chirac signaliserer så frenetisk - og altså aldeles fånyttes. Franske atombomber er til liten nytte mot f.eks. islamister som holder til i Paris, eller i Alger for den saks skyld.

Atombombene har mistet mye av sin avskrekkende virkning fordi moderne konflikter bare unntaksvis utspilles mellom stater. De foregår innad i stater mellom grupper som allerede i utgangspunktet besitter det samme territorium. Atomavskrekkingens strategiske logikk gjelder ikke i slike tilfeller. Fortsatt virker den i relasjoner mellom stater, men i en slik grad at den ikke høyner sikkerheten i nevneverdig grad. Risikoen for å få en atombombe i hodet øker dersom du selv skaffer deg en, samtidig som det ikke er fnugg igjen av noens sikkerhet dersom det først braker løs. I tillegg er statenes sikkerhet truet fra en rekke hold der atombomber ikke imponerer det spøtt. Mulige følger av å skulle anvende atomvåpen er derved såpass nedslående at det skal svært mye til før noen er villig til å gjøre bruk av dem. Atomavskrekkingen er dermed minimal - eller rettere: med en ny type konflikter har man også funnet en ny type fiender å avskrekke. Til det er atomvåpnene uegnet.

Fortsatt gjelder det å utpensle det nye fiendebildet og å forhindre at atomvåpen faller i gale hender, naturligvis. Det gavner ikke ens sikkerhet om folk med en annen virkelighetsoppfatning enn ens egen - allehånde fundamentalister og bajas-stater tillike - skulle gis anledning til å tukle med kjernefysisk materiale. Samtidig kan man vanskelig true dem med atomangrep, siden de på en måte er for små, eller for utydelige - for diffuse. Det man i stedet trenger er regulære styrker som kan ordne opp raskt og rent. Styrker som er effektive, fleksible og overlegne. Ryddegutter til å sette inn i små eller større kriger som man av forskjellige grunner har behov for å påvirke utfallet av. Sikre nasjonale interesser, som det heter, samt å sørge for at ingen finner anledning til å benytte de atomvåpnene de måtte ha skaffet seg. Det hele dreier seg om å gjøre seg uovervinnelig med minimal tapsrisiko. Metoden man benytter er simpelthen innsamling og prosessering av data - mer og hurtigere enn det fienden makter.

I et muntert essay vi har lest rapporterer James Der Derian fra sitt møte med amerikanernes 194. Separate Panserbrigade, tidenes første heldigitale kampgruppe. Cruxet er informasjon om hvem og hvor fienden er - både forut for krigshandlinger og under selve krigføringen. For dette formål tar man i bruk digitale hjelpemidler: elektronisk posisjonsberegning i åttesifrede militære koordinater via satellitt og overvåkningsfly; datamaskin på ryggen og display i hjelmen; lasersøking og infrarødt syn gjennom nattemørke, tåke og røyk; digital kommunikasjon mellom vennligsinnede stridsenheter og elektroniske bilder til posisjoner bak fronten; datastyrt identifisering av mål og fiende. Denne høyteknologiske ekstasen gjelder ikke bare for raketter, fly, tanks og helikoptre, men også for den enkelte soldat - nå en slags halvelektronisk cyborg med benevnelsen Stridskjempe, eller 21. Century Land Warrior. Gjennom simulert krigføring gjør man seg så i stand til å operere dette digitale science-fiction-maskineriet - naturligvis uten tanke for at man kunne komme i skade for å forveksle krig og simulasjon. Fordelen er nemlig åpenbar: mens tilgangen på atomvåpen øker og prisen synker, er det kun de færreste av skurkene som har økonomisk evne til å holde seg med kybernetisk avskrekking.

ØYVIND JæGER

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 09/11-95, kl. 14.52 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.