![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Reklamebransjens omsorg for eget image kan knapt kalles en nyhet. Tidlig på 1900-tallet, da skepsisen mot reklame var langt større enn i dag, satte bransjefolkene i gang et omfattende arbeid for å høyne reklamens anseelse, skriver medieforsker Kathrine Skretting i en nylig utkommet bok om den norske reklamefilmens historie. "Det er aldrig heldig i en Reklame straks og umiddelbart at give sin Hensikt tilkjende", doserer Hans Scheibler i en av de første norske lærebøkene i reklame fra 1915. Scheibler & co hadde ingen liten oppgave i sitt strev for en bedre og mer sosialt akseptert reklame. I et konversasjonsleksikon fra 1905 defineres reklame slik: "Bekentgørelse der anbefaler varer ell. a. paa opsiktsvækkende Maade, markskrigersk Anbefaling".
Det har altså alltid klebet noe suspekt ved reklamen og dens utøvere, noe manipulerende og beregnende. Reklamefolk har aldri vært i nærheten av den respekt legene, ingeniørene og sosialøkonomene nøt - og det ideologiske hegemoni de hadde - under sine glansperioder som modernitetens fortropper. Det er kanskje urettferdig. På sin måte - som en slags markedsøkonomiens avant garde - har også reklamefolkene banet vei for moderniteten; en god grunn til at dette ikke har gitt den samme status er bransjens mangel på hardt vitenskapelig fundament for sin virksomhet.
I en kronikk i Dagbladet i april i fjor lanserte Ingebrigt Steen Jensen fem teser om reklame, dels formet som en beskrivelse av reklamens angivelig økende samfunnsbetydning, dels som argumentasjon for at reklamen bør ha en slik stor betydning. En av Steen Jensens observasjoner er interessant nok at bransjen nå trekker til seg ledere med "tyngre" bakgrunn enn tidligere - eks-politikere og -næringslivsfolk, dessuten forfattere, filmfolk og journalister.
Dette kan være et tegn på at bransjen er i ferd med å nå et nytt nivå av respektabilitet og samfunnsmessig "tyngde", men betyr ikke at debatten om "markskrikerne" vil forstumme. Reklamebransjen vil, som før, være nødt til å prøve ut grensene for det normmessig akseptable, og slik pådra seg kritikk. Det vil derfor alltid være behov for å føre videre bransjens aller viktigste kampanje, i tradisjonen fra Scheibler til Steen Jensen og den nye Vær Varsom-plakaten - kampanjen for reklamens anseelse.